Der ingen skulle tru at nokon kunne tru

aaa7

(Trykket i Bergens Tidende, 17. november.)

Et av vår tids paradokser er at sekulariseringsprosessene på stats- og samfunnsnivå pareres med høyere takhøyde og mindre religiøs sjenanse i medieoffentligheten.

 «JEG MERKET EN TYDELIG endring i tidsånden i løpet av de ni årene jeg satt som redaktør i Morgenbladet på 2000-tallet. Det ble etter hvert lettere å snakke om religiøs erfaring, også offentlig», sier Alf van der Hagen i dialogboken «Meningen med livet?», der han samtaler med folk som «stort sett» har et «komplisert eller uavklart forhold til religion», men også noen som kan uttale ordet Gud helt uten å rødme.

Blant disse Henning Hagerup, som har samme inntrykk som den forhenværende Morgenbladet-redaktøren: «På sett og vis er miljøet friere og åpnere. Nå er ikke minst Klassekampen blitt en avis hvor du på dypt alvorlig vis kan diskutere trosspørsmål, også fra den religiøse siden.»

De nye bygningsforskriftene for takhøyde i norsk offentlighet, som begge herrer gir sitt besyv til, fikk i ettertid et selvrefererende og symbolsk uttrykk ved at intervjuet, som i utgangspunktet ble gjort på oppdrag fra den kristne dagsavisen Vårt Land, i stedet ble trykket over seks(!) avissider i den venstreradikale dagsavisen Klassekampen, julaften 2013.

Rammefortellingen om at den religiøse forlegenheten er på retur etableres allerede i bokens innledning: «Religion var noe pinlig, direkte dumt eller farlig», hevder forfatteren, «tabubelagt eller henvist til arenaer for spesielt interessert». Eller som Erik Hillestad uttaler noen kapitler senere: «Jeg opplevde at det på 70-tallet, da jeg var i tjueårene, var mye større sjenanse for å snakke om Gud enn jeg opplever rundt meg i dag.»

Men nå er det altså andre boller. Som i et ekko av Habermas’ tese om at vi lever i et «post-sekulært» samfunn (2006), en teori som ble lansert da den lenge hegemoniske subtraksjonsteorien – jo mer modernitet, jo mindre religion – ikke lenger fant støtte ute i virkeligheten.

Den nye forskningsantologien «Religionens tilbakekomst i offentligheten?», redigert av sosiolog Inger Furseth, tegner imidlertid et bilde som bare delvis gir støtte til dramaturgien i van der Hagens fortelling om religionens comeback: «Det er lite som tyder på at den noen gang forsvant, og at vi nå kan snakke om en tilbakekomst», skriver Furseth. «Snarere ser vi kontinuitet (…) på lavt bluss.»

I et intervju med – typisk nok! – Klassekampen er hun likevel noe mer imøtekommende overfor «comeback-teorien»: «Religionen er blitt noe mer synlig i norsk offentlighet (…) spesielt innenfor områder som politikk og medier».

I dette spennet finner vi altså intervjuobjektene til van der Hagen; mellom tro, tvil og berøringsangst i det Furseth og forskerkollegiet karakteriserer som et «religionskomplekst samfunn» med «motstridende tendenser».

Når van der Hagen greier å stake ut en kurs i dette villniset, skyldes det kanskje den gamle erkjennelsen om at hjertene forandres aldeles intet i alle dager. For menneskets meningsbegjær og lengsel etter hvile fortsetter like ufortrødent, uavhengig av sekulariseringsprosesser på stats- og samfunnsnivå.

Der van der Hagen står på utsiden og titter lengselsfullt inn i kirkerommet og «virkelighetsdypet i det religiøse språket», har Tom Arne Møllerbråten, forfatter av «Tro under tvil», vendt blikket andre veien. Ut av et åndsklima der tvilen hans ikke alltid får det pusterommet den behøver, og der enkelte av menighetsbarna har stilt seg regelrett «skeptiske til bokprosjektet» fordi det angivelig «snakkes altfor mye om tvil».

Og joda, på sitt verste kan tvilsannonseringer i offentligheten være lite annet enn en dårlig kamuflert brandingstrategi. En måte å meddele omverdenen at «bare så dere vet det: jeg har et rikt, sofistikert åndsliv». Tvil som påståelighet, ironisk nok.

Men tvil kan også være grubling og våkenetter; tvil som i for-tvil-else. Der van der Hagen driver med kryssforhør av andre, har derfor Møllerbråten nok med seg selv (og Gud). Med et urolig hjerte som stunder etter hvile skriver han om manglende gudsnærvær, eget åndsfravær og andre «tvilstriggere». I bunn ligger likevel et ønske om å tro: «Jeg setter ord på min tvil, for jeg vil tro» (min uth.). Troen som en slags trasshandling.

Lars Petter Sveen, forfatter av «Guds barn», er innom det samme motivet i dialogboken. Han simpelthen nekter å leve i en verden der «godhet» bare er en menneskelig konstruksjon, og viser til det kjente fotografiet av den tyske soldaten Josef Schultz, der han kaster fra seg geværet for i stedet å stille seg sammen med dem som skal skytes:

«Når jeg ser det bildet, kan jeg ikke fatte annet enn at godheten må kunne seire (…) Derfor ville jeg at boka mi skulle være god (…) Jeg ville fylle på med et religiøst språk, og vise at det språket ikke er utdatert, det går aldri ut på dato».

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s