Det er av sine egne man skal ha det

 

978x

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 20. november.)

Høgmo-intervjuet viser at de norske landslagskampene vil forfølges av spørsmål om koblinger og rolleblanding. Enten journalistikken er for tøff eller for snill.

 

AV VERDENS UUTGRUNNELIGHETER er reaksjonsmønsteret til fotballsupportere, blant de største. Da forhenværende Brann-trener Rikard Norling forlot Bergen etter kanskje den mest mislykkede trenerperioden i norsk fotball noensinne, gjorde han det som en slags … helt.

På en bølge av velvillighet og vemod, ble han kysset avgårde av byens fotballsupportere – som et kjærlighetsbarn man sender ut i verden for første gang. Denne i og for seg tiltalende oppvisningen i nåde og miskunn, hadde imidlertid en bakside. For hvor skulle skuffelsen og forbitrelsen ta veien?

Inn fra siden kom Bergensavisen med en dårlig timet forside som frontkolliderte med byens stemningsbølge. Vips, så kunne den oppdemmede frustrasjonen tas ut på BA. Et par bergenskiosker gikk sågar til det skritt å snu avisbunken. Dette «svineriet» – tre potensielle flyruter Norling kunne velge mellom – ønsket de ikke å ha på utstilling.

Etter at det norske EM-håpet ble knust i Budapest søndag kveld, spilte den samme dynamikken seg ut på ny. Intuitivt skulle man kanskje tro at mange ville kreve landslagstrenerens hode på et fat, som gjorde flere fatale feildisponeringer. Men i stedet var det et annet hode som ble begjært utlevert.

Eller som det het i en twittermelding: «Fyfaen for en jævla kvalm type du er. Skal prøve så godt jeg kan å havne på samme utested som deg en dag. Da havner jeg på cella.»

Adressaten for meldingen var fjernsynsreporter Jonas Bergh-Johnsen, som ifølge enkelte hadde utvisket skillet mellom etter-kampen-intervju og «regelrett kryssforhør». «Høgmo-intervjuet vekker oppsikt», meldte Nettavisen, og satte tre reportere på saken. Tweeten var alene om å antyde eller formulere en trussel, men avspeilet en større overenskomst: Jonas Bergh-Johnsen var altfor aggressiv og pågående i sin utspørring. Eier han ikke fintfølelse?

Igjen tok altså en akkumulert mengde fotballfrustrasjon en helt annen vei enn den forventede. I stedet for å rettes mot trenerbenken, ble den kanalisert andre veien – mot en representant for mediene.

Men var Jonas Bergh-Johnsen for hissig på grøten i minuttene etter kampslutt? Etter et gjensyn med seansen, er jeg nødt til å svare avvisende. Reporteren er pågående, ja visst, men aldri ufin; angrepslysten, men ikke overtent.

Skjønt noen av spørsmålene hadde kanskje litt vel mange innebygde premisser: «Er en avgjørende bortekamp i playoff riktig tidspunkt å gamble?»; «Du forstår at nasjonen krever hodet ditt på et fat?».

Min umiddelbare reaksjon, da intervjuet først ble kringkastet, handlet derfor om overkompensering. Aha, tenkte jeg, her ser vi koblingen til Ullevaal Media Center (UMC) i omvendt forstand – via negativa.

Dette er bakgrunnen: Når Norge spiller landskamper på Ullevaal, er det UMC som står for studioproduksjonen på vegne av rettighetshaver Discovery (TV Norge/Max). Mer interessant blir det kanskje når jeg forteller deg at UMC eies av Norges Fotballforbund (NFF) og Norsk Toppfotball.

Jonas Bergh-Johnsen og Per-Mathias Høgmo har derfor det til felles at begge er del av kommandolinjer som går til topps i fotballforbundet. Uheldig? Det mener iallfall TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther som har uttalt at NFFs Kjetil Siem «i praksis er redaktør for sendingene» siden generalsekretæren «er sjefen til de som på sluttplakaten etter sendingene står oppført som vaktsjefer og produsenter» (DN, 17.09.14).

Og det var her teorien om overkompensering kom inn. Skyldtes tenningsnivået at Jonas Bergh-Johnsen ville gjøre alle anklager om partisk og avhengig journalistikk til skamme? Et litt skyldbefengt forsøk på å bevise at fraterniseringen med fotballtoppene slett ikke hadde temmet hans journalistiske instinkter?

Etter å ha studert intervjuet nærmere, heller jeg mot et nei. Men det gjør ikke problemstillingen mindre akutt. For problemet med interessekonflikter er ikke at de alltid og unngåelig leder inn i fristelser – men at de kan gjøre det. Og at spørsmålet bestandig vil melde seg.

Slik svekkes troverdigheten, selv når alle involverte holder sin sti ren.

Høgmo-intervjuet demonstrerer alt dette. For det første at UMC, NFF og SBS Discovery tilsynelatende har orden i arbeidsfordelingen og at det «er av sine egne man skal ha det». Men også at disse Ullevaal Media Center-produksjonene vil forfølges av spørsmål om koblinger og rolleblanding – enten reporteren er for tøff eller for snill.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s