Velmenende mangel på alvor

 

hbMUpUaMOppU0y_sQbExaABFGDknHidQFXDDXxijdYVQ

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 13. oktober.)

Når allmenkringkasteren først legger sin vekt bak et livssynsprogram – hvorfor ikke ta oppgaven på alvor?

 

ET BARN SKAL DØPES og de nærmeste tar oppstilling rundt døpefonten; blant disse den ikke helt ukjente portugiseren Cristiano Ronaldo, som er barnets fadder. Idet presten er ferdig med å væte hodet til barnet og lyse velsignelsen, vender han seg mot fotballsparkeren, fisker opp mobilen fra innerlommen, og spør: «Rekker vi en kjapp selfie?».

Dette er, tro det eller ei, en autentisk scene fra den nye Ronaldo-dokumentaren, som hadde premiere denne uken. Og hvem kan klandre presten? Joda, visst er han forvalteren av Ordet og sakramentene og alt det der, men hvor mange ganger i livet står man skulder mot skulder med klodens mest gjenkjennelige ansikt, liksom?

Du vet hva de sier: Det gjelder å gripe mulighetene når de byr seg frem. Yolo!

Denne forsøksvis kule presteskikkelsen med et avslappet forhold til protokoll og formaliteter – som møter enhver situasjon med en velmenende mangel på alvor – er ikke helt ukjent her hjemme heller.

Bare spør Jon Fosse, som for to år siden konverterte til katolisismen, blant annet fordi «den protestantiske messa har aldri gjort meg noko godt». Et frampek til denne kursendringen finner vi allerede i romanen «Melancholia 1» (1995), der Fosses alter ego, Vidme, brenner etter å diskutere religiøse spørsmål. Med lengsel i sjelen oppsøker han sin lokale prest, men hun er av den lettbeinte og vikarierende sorten, og svarer bare ting som at: Nei da, Vidme, ikke tenk på slikt. Legg fra deg den grublingen. Ta heller et glass rødvin med meg! Yolo!

Fra disse to prestene går det en linje til Are Sende Osen, programleder i NRK-serien «På tro og Are», som kan karakteriseres som et livssynsprogram i opplysningens og underholdningens tjeneste.

Og litt lavbudsjett i formen, slik Tyholt-produksjoner gjerne er.

Som med menighetspresten til henholdsvis Ronaldo og Vidme, er det ingenting å si på innstillingen til programlederen. Her er edle hensikter, lave skuldre og goood stemning. «Væpnet med religiøs usikkerhet, plagsom fotsopp og stor nysgjerrighet» tropper «fornuftens røst i galskapens tid» opp hos ulike trossamfunn for å forstå hva som driver dem og hva dette med religiøsitet egentlig er for noe.

Sende Osen har et tillitsvekkende vesen, en kjapp replikk og en avvæpnende måte å møte sine intervjuobjekter på. Så langt, så bra.

Men intet tre vokser inn i himmelen. For «På tro og Are» hemmes av det samme som gjorde at Vidme ble sittende igjen med uforrettet sak: En like påfallende som velmenende mangel på alvor. Gang på gang gjør Are Sende Osen det altfor lett for både seg selv og seerne.

Til tross for at han angivelig reiser under fornuftens og nysgjerrighetens flagg, tar han seg aldri bryet med å oppsøke noen som faktisk kan utfordre ham. Intellektuelle perspektiv på tro og religion er derfor helt fraværende. Glem Sylvi Listhaugs påstand om «godhetstyranniet»; her er letthetstyranniet i fri utfoldelse.

I stedet for å stirre universet i hvitøyet og gi seg i kast med tilværelsens mysterium, som man må kunne forvente av et lisensfinansiert livssynsprogram, blir seerne avspist med alskens sjarlatanvirksomhet, lavkirkelige særegenheter, kvakksalveri og kunstige motsetninger.

Som at en åndelig opplevelse ikke kan være åndelig om hjerneforskeren kan registrere den med sine instrumenter. Eller at trosbekjennelsen på en eller annen måte er uforenlig med å ha appetitt på livet her og nå.

Eller at «tro» (som i programserien betyr alt og ingenting) nødvendigvis innebærer å legge fra seg intellektet. Som Sende Osen beklager seg over: «Hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?». Man må spørre seg: Er programlederen virkelig helt ukjent med at det finnes religiøse mennesker som både bruker hodet og er glupske på livet?

Det var tre eksempler på motsetninger som programlederen tar for gitt og aldri stiller spørsmål ved. Det er fristende å sitere G.K. Chesterton: «In truth, there are only two kinds of people; those who accept dogma and know it, and those who accept dogma and don’t know it.»

For all del, jeg forstår at en programserie med Are Sende Osen i hovedrollen først og fremst skal underholde, men når allmenkringkasteren først legger sin vekt bak et livssynsprogram – hvorfor ikke anstrenge seg litt mer?

Skjønt, Ronaldo-generasjonen får kanskje de livssynsprogrammene den fortjener. Legg fra deg den grublingen. Rekker vi en kjapp selfie?

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s