Den blå gleda

2000550405-2Sondre Bratland har laget verdens sterkeste juleplate. Ingen jul er komplett uten andektig avspilling av Rosa frå Betlehem.

Tekst: Håvard Nyhus & Eirik Kydland
Foto: Øystein Grutle Haara

(Teksten ble første gang publisert i ENO musikkmagasin. Senere republisert i Gyldendals julehefte 2016.)

I EDLAND ER ALLE ruter mørke. Øverst i fjellsidene, der formiddagssola slipper til, gnistrer det i gult og rødt løv. Nede langs Europavei 134 ligger det rim på asfalten. Et ensomt plastskilt frister med sjåførtallerken til en god pris, men den tilstøtende turistheimen ser ikke ut til å tilby annet enn uoppredde senger. Selv den lokale Joker-butikken er stengt. Ingen som skal levere Lotto-kupong engang? Vi fisker frem mobiltelefonen, dobbeltsjekker dato og klokkeslett. En helt vanlig formiddag, sen høst. Ingen grunn til at bygda skal ligge øde.

Men mens vi ruller sakte på stille veier og svinger av opp i høyden mot Heddeli, der folkesangeren og kvederen Sondre Bratland (f. 1938) bor, ser vi det. Ved skolen, i hager og på alle tun flagges det på halv stang. Hele Edland er i begravelse, også Bratland. Noen minutter senere parkerer vi foran huset der han og kona bor, godt og vel 600 meter over havet, og dalen åpner seg. Vi blir stående og se på elva Bora som renner forbi der nede.

Samtidig står Bratland i et kirkerom og spiller forsiktig på en kassegitar mens han synger «gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand». Hans versjon av den irske folketonen «Down by the Salley Gardens» er blitt sangen mange nok forbinder sterkest med Bratland. Han har sunget den i mange begravelser. «Kanskje for mange, det må ikke gå automatikk i det», forklarer Bratland når han et kvarter senere stiger ut av sin Volvo – svartkledd, hvithåret og med gitaren i hånda.

– Det er jo blitt et av mine hovedprosjekter, å samle inn og fremføre religiøs folkemusikk som er knyttet til de store ritualene i livet: fødsel og død, fortsetter han.

Ikke noe småprat her. Den tidligere rektoren, speiderlederen og KrF-representanten går rett på sak. Hvorfor ikke? Ute på parkeringsplassen bør det være plass til livets store spørsmål.

– De fellesmenneskelige trekk som finnes på tvers av landegrenser og religioner, kommer til uttrykk i nettopp disse situasjonene. Det er da alle vi som tilhører arten homo sapiens viser at vi har en tendens til å uttrykke oss likt: Når vi sukker og stønner, når vi er på vårt mest intense, når vi gråter, når vi ler.

 

BUDEN GJEST
Da Sondre Bratland platedebuterte med Pilegrimens sangbog i 1982, som han også mottok Spellemannprisen for, innvarslet han en tone som har preget hele karrieren. Den mollstemte «blå gleda», dette er Bratlands egen karakteristikk av stemningen i den vokale, religiøse folkemusikktradisjonen. Tonen skal være leken og mottakelig for livets skyfrie dager, men også var for sjelens dypeste lengsler. Her ligger en innsikt i alle tings forgjengelighet, men også et sterkt håp om at noe varer og består. Som det heter i et nøkkelspor fra Bratlands sangbok: «Eg er ein gjest i verda».

I dette finnes også en vilje til å møte verden på en fordomsfri og åpen måte, noe som gjenspeiles i Bratlands virke. Han har oppsøkt eksotiske plasser som Røldal, Pakistan og Bhutan for å spille inn musikk. Hans versjon av Draumkvedet ble til i bevegelse, tatt opp i 29 ulike kirker og klostre i Nord-Spania («det var nok mer en bilgrimsreise enn en pilegrimsreise», poengterer Bratland), mens hans virkelige mesterverk, juleplata Rosa frå Betlehem, ble til i Fødselskirken i Betlehem. Platas samvittighetsfulle tilblivelseshistorie og dype alvor får de fleste andre julealbum til å fremstå som rene produkter, hul og kynisk bruksmusikk i adventsmaset.

– Folk spør: Kunne du ikke laget en plate som Rosa fråBetlehem hjemme, da? Men det kunne jeg ikke. Jeg tror på dette med å komme til en spesiell plass, forklarer Bratland.

Denne plata bør derfor møtes med skånsomhet. Det er ikke musikk du hører på i utrengsmål mens du setter opp årets pepperkakehus. Lytter man til albumets saktegående, dvelende versjoner av «Kling no klokka» eller «Mitt hjerte alltid vanker», vil ribbetyggende kjever raskt stoppe opp. Aller best forvaltes kanskje stemningen på albumet ved kun noen få rituelle avspillinger hver jul, helst alene i en dyp stol, eller iallfall i felles stillhet og kontemplasjon. Og fortrinnsvis fra den originale cd-utgaven fra 1992, for i denne sammenheng er strømming fra en mobiltelefonapplikasjon for blasfemi å regne. Bratlands stemme dirrer mellom tusen år gamle vegger av stein. Romklangen er svimlende. Merkelige perkusjonslyder dukker opp i lydbildet, som kjellerkalde vanndråper nedover huden eller seige kvaeklumper under føttene. «Juledoom» har noen kalt den tanken du hensettes i i møte med Rosa frå Betlehem. Man kjenner på en sjelelig kvalme og dødsbevissthet som kimer gjennom årtusener. Den er overalt og rundt oss på alle kanter. Men samtidig gror og myldrer det av liv under den bunnløse himmelen, og midt inne i det hele, der står vi. Kanskje alene. Kanskje ikke.

Slik støter musikken oss midt i mellomgulvet. I møte med musikkens høytidelige vesen skyves alt det trivielle ut i skyggen til fordel for de store spørsmålene. Premier League-runden andre juledag kjennes aldri så betydningsløs som når Rosa fråBetlehem har blitt avspilt en stille julemorgen. Større ting står på spill. Eller som Bratland selv påpeker, lett humrende:

– En god ateistvenn av meg sa en gang: «Du Sondre, den plata er veldig flott å høre på, men jeg får sånne ubehagelige religiøse følelser av den.»

 

BITER FRA VERDEN
Skal vi gjøre et forsøk på å nærme oss en forståelse av hvorfor Rosa fråBetlehem rører oss sånn, må vi nemlig til livets store spørsmål. Samtidig får vi en innføring i Sondre Bratlands prosjekt og tilblivelseshistorie som sanger. Ved stuebordet skjenker Bratland kaffe og byr på hjemmelagde rundstykker med smør og brunost. Veggene i huset er nærmest fulldekket med minner, kunnskap og rariteter: sort-hvite fotografier fra reiser, hyller fylt opp med robuste leksikon og bokserier med skinnrygger, innrammede turnéplakater fra tre tiår bakover, en utstoppet lundefugl titter ned fra en hylle. Her og der henger det sprukne tregjenstander med spor etter lang virkningshistorie, men med et for oss ukjent bruksfelt.

Et område i stua er viet en liten utstilling av diverse strengeinstrumenter, blant annet et imponerende eksemplar av den vestafrikanske lutten kora, som Bratland fikk i gave av kona Elisabeth. Og på et bord: et bronsediplom med gåtefulle inskripsjoner, ankommet i posten fra Iran. Hele dette huset midt i Vinje, midt i Norge, virker fylt med biter fra verden. På sine mange reiser har Bratland søkt det universelle og allmenne, som han har utforsket med sangen sin.

– Jeg tror vi alle har en felles Gud. Jeg tror det er Gud som har skapt det som er levende på kloden, og at det er det som forener oss. Når mennesket – uansett hvor på jorden det befinner seg – påkaller Gud, eller klager, eller synger sin glede, så låter det veldig likt, fordi opphavet er det samme, sier Bratland.

Han tar seg god tid, som om språket brister om man forhaster seg.

– Hør når en mor synger for sitt barn. Det er noe som er grunnleggende felles for oss mennesker, og da kan det låte ganske likt uavhengig av hvor en kommer fra. Folkesangen kan være provinsiell, men den er også noe av det mest universelle vi har.

 

I GODE HENDER
Denne impulsen, jakten på det globale i det lokale, har sendt Bratland til religionens frontlinjer. Han har samarbeidet tett med buddhisten Jigme Drukpa fra Bhutan og Suheil Khoury fra Palestina. I 2006 lagde han platen Dialogue i Pakistan sammen med sufimuslimen Javed Bashir. Etter et besøk hos Bashir skulle Bratland tilbake til hotellet, men det var blitt sent og mørkt.

– Bashir ville følge meg til bilen, for han syntes det var litt utrygt ute. Så han tok hånda mi, slik at vi leide hverandre. «Sondre, you are like my big brother», sa han til meg. «I pray for you every night.» Altså … når du møter den typen religiøsitet, bryter det veldig med alt det man leser om det stygge som skjer i religionens navn. Jeg tror det handler om å møte folk direkte. Slike møter rundt omkring i verden har gitt meg et helt annet syn på religion. Det er en innsikt som er kommet gradvis i livet for meg, som en overrisling.

Da Bratland holdt julekonserter i forbindelse med albumet Jol i mi song fra 2011, spilte han av et opptak av morens sang. «Hun sang støtt», sier han, «uansett hva hun holdt på med», med et rikt repertoar av slagere, revysanger og religiøse folkeviser. Som tenåring begynte Bratland å reise ned til båthavna i Skien for å kjøpe LP-er med Hank Williams («Måten Hank brukte stemmen på, er i slekt med stevsangen i Setesdal», ifølge Bratland) og opparbeidet seg etter hvert et rykte i bygda som en «mer enn habil Elvis-imitator». Da han skulle begynne å studere, valgte han Musikkonservatoriet i Oslo og reiste dit for å ta deleksamener i musikkteori og sangundervisning. Han terpet på sin lyriske baryton, sang Schubert. Men noe skurret.

– For å sitere Rolv Wesenlund i Mannen som ikke kunne le: «Det ble liksom ingen hjertelighet over det.» Den kom først da jeg fant tilbake til folketonene.

 

SLØYFER PÅ TONEN
Ragnar Vigdal (1913–1991) var folkesanger fra Luster i Sogn. Etter å ha hørt Vigdal på folkemusikkhalvtimen på NRK, fikk Bratland en slags musikalsk åpenbaring. Å Gud, den som hadde et sånt sanguttrykk, tenkte han. Han begynte å dyrke denne sangstilen, kjennetegnet av ekstra sløyfer på tonen, og begynte samtidig å hente frem igjen religiøse folketoner han hadde hatt liggende i bevisstheten siden han var liten.

– Et år tok jeg permisjon fra lærerjobben og reiste rundt i Agder og Telemark og samlet inn religiøse folketoner, men også vuggeviser. Det var i møte med det vi kaller kjeldur, altså kilder, i folkemusikken, at jeg fikk veldig sterke tanker om at det i denne sangskatten finnes et eksistensielt fellesskap, på tvers av kultur og religion.

Å samle inn dette materialet er imidlertid ikke gjort i en håndvending. De som har tatt vare på de unedskrevne sangene frem til vår tid, gir ikke fra seg skattene til hvem som helst.

– En gang besøkte jeg en fyr som het Jakob Mollatveit ved Saudafjorden. Det var midt i høyonna, og jeg skjønte at den eldre broren hans ikke var noe særlig blid for at jeg kom på besøk. Jeg så tordenskyer i det fjerne, og de var ikke ferdig med å hesje ennå, så jeg satte i gang med å hjelpe til med arbeidet. Da vi var ferdige, gikk jeg og veslebroren inn i huset. Så snakket vi lenge. Det gjelder å bruke tid. Vente. Først da kommer skattene frem. Det er omtrent som om de skulle vise frem arvesmykkene sine. Du må bruke god tid. Det er ikke noe du kan eller skal raske til deg.

– Det hellige er noe du må møte med varsomhet og andakt?

– Ja, dette er alvorlige ting som man ikke skal tøyse med. Det var maktpåliggende for alle disse kildene. De måtte være sikre på at sangskatten ble tatt ordentlig vare på. Jeg kom til å tenke på min tante Britta, som var som min andre mor. Hun bodde på grannegarden. Hun viste meg multestedene sine, noe som er tegn på den aller største fortrolighet. Da hun lå til sengs og skulle dø, og dette var midt i multesesongen, insisterte hun på at jeg måtte gjenta rutebeskrivelsen til multestedene, igjen og igjen, slik at hun kunne være sikker på at jeg hadde fått det med meg. På samme måte er det med sangene som skal overleveres.

Omtrent slik gikk det også for seg da Bratland fikk stafettpinnen fra Ragnar Vigdal. Som regel er det eleven som er pent nødt til å oppsøke læremesteren, men nå var dette snudd på hodet. Om lag tjue år etter at Bratland hadde hørt Vigdal på radio, kom sistnevnte til Edland og banket på. Det begynte å haste.

– «Eg har høyrt at du er interessert i desse gamle, kristne songane», sa han til meg.«Eg har hatt to hjerteinfarkt, og eg kan ikkje vere den einaste som kan desse, så nå skal du lære.» Så satte han meg så å si ved sine føtter. Siden sendte han meg kassetter når han plutselig kom på en sang jeg måtte ha.

 

FORBRØDRING
Bratlands evne til å skape fortrolighet i møte med kildene i folkemusikken har også vært uvurderlig i møte med ulike tros- og kirkesamfunn. Det handler om å appellere til det beste i hverandre, om sosial intelligens – og litt om snedighet. Arbeidet med Rosa frå Betlehem har like ens vært en skole i diplomati og økumenisk alliansebygging.

Ideen var å lage en juleplate med musikere fra hvert verdenshjørne, nettopp fordi den ikke skulle knyttes til en bestemt tradisjon. Organist Iver Kleive ble hyret inn som «klassisk europeisk organist», og gitarist Knut Reiersrud «er jo fra Mississippideltaet, på en måte». Paolo Vinaccia, latineren, spiller perkusjon, mens den palestinske fløytisten Suheil Khoury representerte Midtøsten. Sammen med Kirkelig Kulturverksteds sjef Erik Hillestad reiste Bratland ned til Betlehem for å sondere terrenget.

– Erik og jeg gikk rett til Fødselskirken og spurte om det var mulig å gjøre en innspilling der. «Nei, helt utenkelig», fikk vi beskjed om. «Glem det. Dere kan like gjerne spørre om å få spille inn en plate i Peterskirken i Roma.»

Bratland, begunstiget med listighetens nådegaver, visste imidlertid råd. Han ringte Kjell Arild Pollestad, den katolske presten, som han «kjenner litt». Kunne ikke han skrive en anbefaling? Jo da: «To whom it may concern. Sondre Bratland har i flere år betydd veldig mye for kristne av alle konfesjoner i Norge, spesielt den katolske». Brevet ble sendt med kurer til biskopen i Jerusalem. Dørene var i ferd med å åpne seg for protestanten Bratland.

– Da vi kom ned den andre gangen, var det helt annerledes. Etter messen klokka fem, kunne vi komme og holde på til syv. Au dabare riggingen ville ta en time i seg selv, tenkte vi. Men neste kveld fikk vi holde på til ni. Og så begynte fransiskanermunkene å bli nysgjerrige. De sto i døråpningen og lyttet. De gjenkjente nok mye av det de selv brukte. Og da vi kom den tredje kvelden, fikk vi beskjed om at vi kunne holde på så lenge vi ville.

 

FØDE PÅ FJØSGULV
At stoffet ga gjenklang hos skuelystne fransiskanermunker, er imidlertid ikke ensbetydende med at juleplata vekker hugnad og «varme følelser» her hjemme. For lenger unna patentert, nellikduftende julekitsch er det knapt mulig å komme. Lydbildet er sakralt, nedstrippet og alvorstungt. Med plata ville Bratland gi plass til det ubehagelige ved julebudskapet.

– Vi gjorde en konsert med den plata i Johanneskirken i Bergen en gang. Etterpå kom det ei dame bort til oss. «Vet du hva», sa hun, «her kommer jeg til kirken for å få god julestemning, og så gir du oss Harmageddon.» Som en del av konserten hadde jeg blant annet lest et dikt om det brutale i at ei 16 år gammel jente føder en gutt på et fjøsgulv. Julefortellingen er jo ikke bare vakker, og det synes jeg fortsatt er uhyre viktig å få frem.

Albumets omslagsbilde viser Odd Nerdrums maleri «Spedbarn». Det viser til det elementære, men helt spesifikt menneskelige: Vi er de eneste skapningene som gråter. Gråtende og nakne kommer vi inn i verden, mer sårbare, avhengige og hjelpeløse enn noen annen skapning, fullstendig overgitt i andres hender.

– Barnet ligger der som en puppe, omtrent. Forlatt, forteller Bratland og siterer fra Johannesevangeliet:

– «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.»

 

EN LINJE PÅ SKAPET
På sitt beste er musikken et gløtt inn i noe større, enten den vokser frem i en historisk kirke i Betlehem eller over brunostskiver i en stue i Edland. For nå sitter Bratland ved bordet og synger for oss. Først noen strofer fra en omdiktet versjon av Hank Williams’ «Wedding Bells». Så peker han på et solid treskap i hjørnet med en linje inngravert i treverket: «Den som udi Verden lyksalig vil være maa have Fornøielighed», og synger den humørfylt ut i rommet. Ordene har Bratland hentet fra den han omtaler som «Vestlandets Petter Dass», pietisten Niels Olsen Svee (1758–1789), og de blir stående som et slags oppmuntrende, innrammende motto i sangerens spisestue.

– Det er skrevet i vestlandspietismens tid, men er likevel ganske spreke og livsbejaende saker. Jeg har jo vokst opp med foreldre som hadde følgende holdning: «Menneske først, så kristen», forklarer Bratland og reiser seg.

Han vil tilbake til sangskatten. For her gjelder det samme: Sangen først, så sangeren.

– Du skal ikke synge for å briljere, men fordi du har noe på hjertet. Det aller viktigste når du skal fremføre, er å tre til side for sangen.

Bratland illustrerer ved å stille seg ved siden av stolen og liksom slippe noe usynlig forbi.

– Det handler om å formidle en sang uten å komme i veien for den eller forstyrre den med ens egen person.

– Og her er det mange som synder, synes du?

– He he, ja, jeg synes nok jeg stundom kan høre det. Jeg husker at Ragnar Vigdal sa til meg: «Vi har fått sangens gave, vi to, Sondre. Og en gave er ikke noe du går rundt og brikjer deg for. En gave er noe du er evig takknemlig for.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s