Mannen uten egenskaper

 

7aabc8aca20f9acce4c7b43941724308

(Trykket i Dagbladet, 1. februar 2017)

I Amundsens nirvana finnes ikke noe dypere «jeg» eller regler for korrekt preposisjonsbruk, bare mantra: «Jeg som justis- og beredskapsminister skal stå bak Sundvolden-plattformen». 

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda?
Slik undrast og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.
– Tor Jonsson, «Mogning i mørkret», 1943.

DA DET BLE lekket/avslørt at Per-Willy Amundsen skulle bli ny justis- og beredskapsminister, fikk journalistene god tid på seg til å sette sammen et utvalg av hans «greatest hits» – mot samer, asylsøkere på fotballpub, imam-vigslede graver og det sosialistiske klimakomplottet («Karl Marx er død, de trengte en erstatning»).

Selve konfrontasjonen ble imidlertid en nedtur. Forsøket på å holde statsråden ansvarlig for tidligere uttalelser prellet av som vann på gåsa: «Jeg har kun én kommentar til deg, og du kommer ikke noe videre enn det: Jeg som justis- og beredskapsminister skal ivareta Sundvolden-plattformen og avtalen vi har med våre gode venner i Venstre og KrF», gjentok Amundsen, og skvatt unna. Gang på gang.

Du kommer ikke noe videre enn det.

Deretter kunne Kongerikets nyslåtte statsråd sette seg i den ventende bilen fra regjeringens sjåførtjeneste. En litt brysom runde var overstått, men nettopp det: overstått.

God dag mann økseskaft-seansen 20. desember var nedslående på så mange vis. Først fordi den åpenbarte en svekket samfunnsinstitusjon (mediene) i all sin avmakt. Her inviterte hovedstadspressen til kanossagang i alles påsyn, og alt de fikk var en metaforisk t-skjorte med forsikringer om at Amundsen stilte seg bak(!) – vi andre ville helst stilt oss – Sundvolden-plattformen.

Bortsett fra den litt hjelpeløse preposisjonsbruken, sto den nye statsråden like forbannet oppreist. Som for å understreke maktforskyvningen greide han attpåtil å snu utspørringen: «Vil dere så gjerne at jeg skal angre? Hehe».

Ja, hvorfor vil «vi» det? Vel, fordi slik er spillereglene. Ordet «jeg» er noe mer enn en ren rollebetegnelse, men viser til et ansvarlig, eksistensielt rettssubjekt hensatt i tid. Gårsdagen legger fordringer på morgendagen, og den som endrer mening skylder å gjøre rede for seg.

Derfor måtte for eksempel Obama vise til sin egen evolusjon i synet på gay marriage: «I’ve been going through an evolution on this issue»; «(…) attitudes evolve, including mine.» Og i boken titulert «I bevegelse» (2014) gjør Ap-leder Jonas Gahr Støre rede for hvorfor han endret syn på statlig eierskap etter finanskrisen.

Felles for de to er at endringen anerkjennes og redegjøres for, for eksmempel med henvisning til selvransakelse, sjelegransking og lignende. Det er dette løftet Amundsen nekter å gjøre ære på. Han simpelthen vil ikke: «Jeg vil ikke gå kanossagang og si unnskyld for tidligere uttalelser.» Han bare vil ikke.

Det er nemlig ingenting å si unnskyld for, hevder Amundsen, med henvisning til et prinsipp han kaller «rolleforståelse»: «Jeg har en helt annen rolle nå, og da skal jeg ivareta regjeringens politikk.» Som om ulike «roller» ikke skulle stå i et forpliktende forhold til en forestilt kjerne; et ansvarlig jeg.

Innbruddstyven kan ikke si: «Det var om natten; jeg har en helt annen rolle på dagtid. Da står jeg bak (på) Sundvolden-plattformen.»

Filosofer kan diskutere dette jeg-ets ontologiske status (om det egentlig eksisterer eller ikke); men i denne sammenhengen kan vi og norsk rettsvesen slå oss til ro med at vi lever som om det eksisterer. Kanskje er vi bare en klase atomer med en gitt turnover rate, og visst er verden et gigantisk teaterscene der vi undertiden gestalter ulike roller; men bak alt legger vi et «jeg» til grunn, en garantist for de ulike gestaltningene. Ellers rakner alt, og innbruddstyven går fri.

Så kan man spørre seg: I stedet for et utmattende antall henvisninger til «rolleforståelse» og at det uansett «ikke er interessant»(!) å grave i fortiden, hvorfor vil ikke Per-Willy Trudvang Amundsen vedkjenne seg sine tidligere uttalelser og – som Støre og Obama – sette kursendringen inn i en fortelling om vekst og oppvåkning. Hva har han å tape?

Her kommer tre mulige teorier. Den første handler om at Amundsen ønsker å ivareta sine rabagast-credentials. I så henseende er Amundsens «spillenekt» en oppvisning i mot og sivil ulydighet mot PK-regimet, som tilhengerne hans vet å legge merke til. Han Amundsen er og blir den samme; hel ved. Og som hovedpersonen selv bedyrer overfor VG, om noen skulle være i tvil: «Jeg er det samme mennesket [som for tre år siden].»

Den andre teorien går i stedet ut på at Per-Willy Trudvang Amundsen (født 21. januar 1971 i Harstad) ikke lenger er det samme mennesket, men har gått opp i en høyere enhet kalt Sundvolden-erklæringen. Hvilket kanskje forklarer hvorfor han er så usikker på hvilken preposisjon han skal velge.

I Sundvolden-altet finnes verken rettssubjekter eller trivielle språkregler for korrekt preposisjonsbruk – bare mantra: «Jeg som justis- og beredskapsminister skal ivareta Sundvolden-plattformen.»

Lytt nøye; dette er lyden av et ego som sublimeres; der jeg-benevnelsen strippes for sin eksistensielle valør, og bare et grammatikalsk skall står tilbake. Jeg-et utelukkende som rolle: «Jeg som justis- og beredskapsminister skal ivareta Sundvolden-plattformen.»

Hvilket leder oss over til den siste teorien. Amundsen har, i likhet med Trump, kastet det brysomme korrespondansekravet på båten, der taleren forventes å utsi noe sant om virkeligheten. I stedet måles ordene utelukkende på hvor nyttige de til enhver tid er; hva de gjør (og ikke så mye hva de betyr).

Slik frikjøpes språket fra kravet om å forankres i et dypere «jeg» eller en «indre overbevisning». Det som er sant (i betydningen meningsfullt) er det som lønner seg – i en verden som i bunn og grunn er en eneste stor forhandlingssituasjon.

På den måten kan USAs neste president være tilhenger av abort og Irak-krigen den ene dagen, og motstander den andre. Foreslå dødsstraff for Julian Assange det ene året, og omfavne ham det neste. Mene at Meryl Streep er «excellent and a fine person, too» den ene dagen, og «one of the most overrated actresses in Hollywood» den andre.

Uten at han dermed lyver eller motsier seg selv. For det er likevel ingen bakenforliggende posisjon eller overbevisning å være utro mot, ingen forpliktende instans å fortøye språket i. Spørsmålet om oppriktighet forutsetter et jeg – noe å måle ordene mot.

Eller som David Robert ved nettstedet Vox.com skriver: «The question of what Donald Trump ’really believes’ has no answer». Spørsmålet er simpelthen galt, en kategorifeil. Det som kommer ut av munnen til Trump er prat og «garderobepreik» – mer eller mindre nyttige ord stilt overfor et skiftende publikum: Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre i morgen.

Eller i Amundsens tapning: «Som rikspolitiker i Frp og talsmann, så har jeg forfektet partiets standpunkt. Det er ikke den jobben jeg påtar meg nå. Nå skal jeg ivareta regjeringens politikk.»

Du kommer ikke noe videre enn det.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s