Det sanne kunstverk

 

1337256000000-cached_12

(Trykket i Dagbladet, 19. november.)

Jeg kjørte forbi gravstedet til Bobby Fischer tidligere i høst, og vurderte å legge inn en visitt.

I MARS BLE Magnus Carlsen intervjuet av TV 2: «Jeg er stor fan av Trump. Han bare skyter fra … levra» (her lette nok Carlsen egentlig etter ordet «hofta», jou. anm.).

Han fortsatte: «Der er Trump veldig god. Han snakker bare om at de andre kandidatene er dumme eller lukter vondt – et eller annet sånt. Det burde det vært mer av i sjakk, også. Make chess great again!»

Deretter tok verdensmesteren seg selv på ordet og lot trumpismene skylle over et utvalg motstandere, blant annet den russiske tittelutfordreren: «Karjakin er ganske kjedelig; han er kjempekjedelig!».

På dette tidspunktet i intervjuet griper Espen Agdestein, Carlsens manager, litt urolig inn og henvender seg direkte til TV 2s reportasjeteam: «Jeg håper at dere … eh, catcher ironien her?»

«Hvilken ironi?», gliser Carlsen. Og ganske riktig: 11. november, i første parti mot Putin-entusiasten Sergej Karjakin (26), valgte Carlsen like godt en åpningsvariant som ikke er benyttet på 130 år i VM-sammenheng: Trompowsky (1. d4 Nf6: 2. Bg5).

Om vi catcher ironien? «Ja, det var et lite vink til presidentvalget», sa Carlsen til VG etterpå, og presiserte: «Men jeg hadde ikke spilt det om jeg ikke trodde det var godt.»

Hvilket kanskje oppsummerer noe av sjakkens ubestemmelige, uregjerlige vesen: Et sted mellom lek, alvor, teori og intuisjon. Akkurat som vår mann, Magnus Carlsen, er det som om sjakken svever mellom kategoriene, «som Muhammeds kiste mellom himmel og jord». Eller om det heter et annet sted i boken «Sjakknovelle», av den jødisk-østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881–1942):

«Sjakk forbinder på en enestående måte alle parvise motsetninger». Zweig fortsetter: «Den er eldgammel, men likevel evig ny. Mekanisk i sin oppbygning, men likevel bare mulig ved fantasiens hjelp. Begrenset innenfor et geometrisk rom, og samtidig ubegrenset i sine kombinasjonsmuligheter. I stadig utvikling, men likevel steril. En tenkning som ikke fører til erkjennelse. En matematikk som ikke kommer til sluttresultat. En kunst som ingen kunstverk avler. En arkitektur uten substans.»

Eller som han også kunne lagt til: Bobby Fischer. For ingen legemliggjør sjakkens paradoks og «parvise motsetninger» som «the Corduroy Killer»: Jøden som også var en glødende antisemitt. Anti-kommunisten som innlot seg med Milosevic’ Jugoslavia. Rebellen som søkte en farserstatning i sekten Worldwide Church of God. Kissinger og Nixons posterboy under Den kalde krigen som frydet seg da tvillingtårnene kollapset: «This is all wonderful news. It is time to finish off the US once and for all (…) This just shows, what goes around comes around».

Catcher du ironien? For til slutt ble også Bobby Fischer innhentet av sin egen karma. Han døde for noen år siden, stakkarslig og selvoppslukt, i den samme byen som skapte ham: Reykjavik. Han ble begravet fra Laugardælir kirke, i byen Selfoss, en liten times biltur øst for den islandske hovedstaden. Her står en unnselig, liten gravstøtte, på en forblåst kirkegård: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008.»

Til venstre for støtten står en liten kjerub, en babylignende engel; som en påminnelse om Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Sjakkens parvise motsetninger. I et minneord i New York Review of Books serverer Garry Kasparov følgende aforisme: «The shades of color in real life often baffled Fischer, but he always saw very clearly in black and white.»

I youtube-klippet «Garry Kasparov Visits Bobby Fischer’s Grave» ser vi ham legge ned en blomsterkrans (som Fischer vokste også Kasparov opp uten en farsskikkelse; faren døde av leukemi da sønnen var syv år gammel): «It’s a huge sense of sadness; he stopped playing chess at the age of 29. (…) It’s not for us to come up with hypothetical versions of alternative history, but it’s still very sad. So many great hopes and expectations have been buried without being realised. After all the things that unfortunately have been associated with his name – what’s left is sadness that he is gone».

Jeg kjørte forbi Laugardælir i høstferien, og vurderte å legge inn en visitt. Men tre- og seksåringen var mette på inntrykk (vi hadde vært i Þingvellir nasjonalpark og sett geysirer og Gullfoss), og mørket begynte å melde seg. Jeg slo det fra meg. Og tenkte at jeg i stedet kunne gjøre ære på Fischer – hans tarvelige liv og briljante sjakk – på annet vis, for eksempel ved å se et opptak av «parti seks» tilbake på hotellet. Partiet er det mest sagnomsuste fra VM-oppgjøret mellom Boris Spassky og Fischer i Reykjavik i 1972. Året det gikk ideologisk, geopolitisk og eksistensiell prestisje i sjakken («We lost China, we’re losing Vietnam, we have to win this one!»).

I sjakkmytologien heter det at russeren til slutt reiste seg applauderte amerikanerens oppvisning i vilje, kraft og tankesprang. Eller som noen i Fischers krets uttaler i spillefilmen «Pawn sacrifice» fra 2014 (regi: Edward Zwick): «Out of all the craziness come games of such unimaginable beauty». Sjakk som vindu mot noe større. Sjakk som en overskridende, religiøs erfaring.

Det samme opplevde forfatter André Bjerke, som ble norgesmester i sjakk to ganger og har skrevet det nærmeste litteratur-Norge kommer en sjakkbibel: «Spillet i mitt liv» (1968). For ham var sjakken – og da i særdeleshet åpningsvarianten Evans gambit – en måte å komme nærmere inn på livet (og i forlengelsen: Gud).

Høyesterettsadvokat, antroposof og sjakkentusiast Cato Schiøtz berører det samme i artikkelen «Evansgambiten som skjebne»: «Bjerke bruker Evansgambiten som symbol på hele sitt voksne liv. Alt han har gjort etter krigen sto etter hans mening i gambitens tegn.»

Schiøtz viser til at Bjerke «forfektet det romantiske syn at et språk er en levende organisme og ikke bare et sosialt tegnsystem på linje med trafikkskilt» og dertil at han «forsvarte riksmålet mot samnorsken». Og hva var vel ikke disse to posisjonene – om ikke nettopp to eksempler på en språkpolitisk Evansgambit?

Der Zweig omtaler sjakken som en slags hodegymnastikk, «en tenkning som ikke fører til erkjennelse», har Bjerke motsatt utgangspunkt. Sjakkens uutgrunnelighet og «unimaginable beauty» dyttet ham fra et strengt naturvitenskapelig kunnskapsideal og over i andre, supplerende erkjennelseskategorier. Den innviet ham i «Den blå blomst»: mysteriet og «mirakelets faste grunn».

Offermotivet i Evans gambit (hvit ofrer en bonde ved å spille b4 i fjerde trekk i italiensk åpning) har da også en ganske opplagt parallell i kristendommens kjernefortelling: Sanguis martyrium – semen christianorum. Eller som det heter i Hvetekornets lov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12,24) Catcher du ironien?

Dertil sto Evans gambit, som hadde sin glanstid på andre halvdel av 1800-tallet, godt til Bjerkes noe reaksjonære, rimebaserte diktekunst. Som dikteren selv uttalte i et intervju med NRK: «Evans gambit ble skjebnebestemmende for meg selv. Den bestemte arten og formen i mitt forfatterskap. Ja, min livsanskuelse.»

På sitt uklanderlige riksmål fortsatte Bjerke: «Har man en gang vært innenfor dets tryllering, er man bergtatt for livet. Det beror, tror jeg, på at det forener i seg tre av menneskelivets viktigste ingredienser: kampen, kunsten og lidenskapen. Og det vil igjen si at det appellerer til de tre sider av menneskets natur: viljen, følelsen og tanken.»

I sonetten «Kunstverket» gjør Bjerke det derfor klart hvilken kunstart som troner øverst, og skyter fra … levra:

(…)

en komponist, en maler, en poet
kan bløffe selv kritikkens kloke flokk
det finnes ingen sikker målestokk
som garanterer verkets kvalitet
alene sjakkens kunst har faste normer
for godt og dårlig, hva man duger til
må nemlig vise seg i vunnet spill
all bløff blir avslørt der i alle former

og derfor bør den sanne kunstner
vie seg til det sanne kunstverk
sjakkpartiet

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s