Her er så underlig

 

idiocracy

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 30. september.)

Er jeg kommet på feil klode? Filmen «Idiocracy» fra 2006 forespeiler flere sider ved årets amerikanske valgkamp.

 

I DEN KORTE HISTORIEN «Rip Van Winkle» (1819), skrevet av Washington Irving, faller hovedpersonen i dyp søvn. Faktisk går det noe sånt som tjue år fra han døser av til han våkner opp. Han stotrer hjem igjen bare for å oppdage at alt er forandret og at kona ikke bare har sluttet å gnåle – hun er for lengst død.

Nå forestill deg en moderne utgave av Rip Van Winkle, foreslår Matthew Yglesias i en artikkel på nettstedet Vox. Se for deg en person som har sovet i tjue år, og som bråvåkner under den første debatten mellom Hillary og Trump. Hvilke tanker ville han ha gjort seg?

På podiet til høyre vil han se en presidentkandidat som minner om dem han har sett tidligere – en talefør jurist med vilje til å tjene folket og ditto stort bekreftelsesbehov. En klassisk politiker. Den eneste forskjellen er at hun er kvinne.

Så vil blikket hans glid mot venstre, mot den andre kandidaten. Hva i huleste er dette? Skal dette forestille en politiker?

Og hvorfor ordlegger han seg som om han er 11-12 år gammel? (En studie gjengitt i Washington Post viser at Trumps vokabular ligger «just below 6th grade level»).

Vår egen Rip Van Winkle vil fort måtte konstatere at kandidaten til verdens viktigste jobb engang ikke kan stable en sammenhengende setning på beina. På dette tidspunktet vil kanskje angsten melde seg: Har kan kommet på feil klode? Hvor lenge har han egentlig sovet?

De samme spørsmålene stiller korporal Joe Bauers (Luke Wilson) seg i kultfilmen «Idiocracy» (2006), av «Beavis and Butt-Head»-skaperen Mike Judge. Korporalen blir valgt ut til et militæreksperiment fordi han scorer midt på treet i alle tester. Nedfrysningen går imidlertid ikke helt som planlagt, og i stedet for å våkne opp ett år frem i tid, våkner «Average Joe» først etter 500 år.

I mellomtiden har menneskehetens kognitive evner blitt suksessivt dårligere for hver generasjon, siden dumme mennesker får flere barn enn smarte mennesker (Trump har forresten fem barn).

Idet Joe gnir søvnen ut av øynene og kalenderen viser 2505, har derfor sivilisasjonen degenerert til det ugjenkjennelige.

Søppelet flyter; reklamen er overalt – selv i rettsalen og i Kongressen; presidenten er valgt på grunn av sine wrestling-meritter; og kapitalens logikk har inntatt absolutt alle sider ved menneskelivet. I springen er det derfor ikke lenger vann som renner, men en grønn energidrikk som angivelig er bedre for helsen siden den inneholder «electrolytes».

Om poenget med science fiction er å kommentere samtidige fenomen ved å sette dem i relieff, må «Idiocracy» betegnes som svært vellykket. Her er velrettede spark mot selgerstanden som kommer opp med nye navn på ting det angivelig er viktig at du får i deg. Herunder kildevannsindustrien, som siden 2006 har blitt stadig flinkere til å danke ut naturlig vann i springen.

Og hva er vel den allestedsnærværende reklamen i «Idiocracy» om ikke et frampek til bråket i Bergen i 2014 da utendørsreklameselskapet JCDecaux ville kjøpe opp leskur og andre byromsmøbler?

Dertil forskutterer filmen at Starbucks og andre kaffebarer før eller siden vil fusjonere med sexindustrien. Og ganske riktig: I sommer kunngjorde Fellatio Café i Genève i Sveits at den skal tilby en kombinasjon av gode kaffeprodukter og «happy endings». Fordi … ja, hvorfor ikke?

Likevel, intet sted er samrøret forretning og ikke-forretning mer vulgært enn i tilfellet Donald Trump, som i løpet av de siste månedene har gjort sitt ytterste for å bryte ned skillet mellom business og politikk. Sammenslåingen fikk kanskje sitt mest symbolladede bilde da han under en pressekonferanse i mars innredet scenen med produkter fra Trump Wine™ og Trump Steaks™. Fordi … ja, hvorfor ikke?

Også denne fusjonen forespeiles i «Idiocracy», der presidenten like godt er oppkalt etter en energidrikk. Slik treffer filmen med enda en spådom. Det gikk bare litt fortere enn fem hundre år.

Eller som filmens manusforfatter, Etan Cohen, twitret allerede i februar: «I never expected #idiocracy to become a documentary.»

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s