Dagen de såret New York

 

hd-aspect-1473288980-es-090716-sept-11-longform-falling

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 16. september.)

Jeg satte meg ned for å se CNNs løpende dekning av 11. september på ny. Hva lærte jeg?

ENNÅ KAN ET FORBLØFFENDE antall nordmenn gjøre rede for nøyaktig hva de gjorde 11. september 2001, som om den enkeltes biografi, terroren og mediebegivenheten går opp i en høyere enhet. Selv satt jeg på bussen etter å ha blitt målt og registrert hos Siviltjenesteadministrasjonen på Dillingøy. Tilbake i Oslo steg jeg inn i leiligheten på Majorstua der de andre i kollektivet satt krumnakket rundt en liten reise-tv. Hva er det som foregår her? Så dukket det neste flyet opp i høyre bildekant.

På femtenårsdagen for «the day they wounded New York», som Leonard Cohen synger, satte jeg meg ned for å se CNNs løpende dekning på ny (tiårsmarkeringen ble av naturlige årsaker forbigått av nordmenn flest). Hva lærte jeg?

Mest påfallende er forståelsesrammen – hvilke hypoteser og forklaringsmodeller som intuitivt melder seg. 11. september er slik fortellingen om en, inntil da, uskyldsren tid. Selv etter at det andre flyet har rammet tvillingtårnene, er det ingen som snakker om terror. I stedet spekuleres det i en IT-feil i navigasjonssystemet: «naturally you will guess and you will speculate that some kind of navigation equipment is avry».

Først etter en halvtime nevnes ordet «hijacking», og deretter, som en prøveballong: «terrorism»? Først klokken 09.55 lokal tid, altså mer enn én time etter det første flyet (08:46) blir navnet «Osama bin Laden» uttalt. Hold dette opp mot den første tanken som meldte seg da bomben smalt i regjeringskvartalet her hjemme.

Dagens flatskjermeiere vil også merke seg hvor kornete bildene er. Her er vi alle som én utsatt for tidens lille nesestyver; vi er skjemt vekk, som om forventingene til HD-TV har tilbakevirkende kraft. I bildeskarphetens rike er femten år en evighet.

Like forandret er standarden for «god nyhetsproduksjon». De første tre kvarterene av sendingen er bare ulike stemmer som taler over det samme bildeutsnittet. Kraften i bildene er der fremdeles, bevares, men mange vil uvegerlig begynne å klø etter å komme nærmere. Tårnene brenner i det fjerne, flere kilometer unna.

Først klokken 09.36 møtes vi at et ansikt når Aaron Brown trer inn som anker; han blir stående på post frem til ett om natten. Ennå får han klemmer og takksigelser på gaten, for at han førte et skrekkslagent folk gjennom deres verste døgn og fant ord for det uutsigelige, som når det andre tårnet kollapser: «Good lord, there are no words».

Videre gjør selvfølgelig fraværet av smarttelefoner og sosiale medier 11. september til en radikalt annerledes medial erfaring enn den vi ville hatt i dag. Først 10:26 – nesten to timer etter det første angrepet – får CNN fatt i øyenvitneskildringer på gatenivå (levert av kanalen WABC). Dette er første gang vi ser tårnene på nært hold.

Vitnesbyrdet er fremdeles like skakende: En forferdet kvinne forteller om mennesker som hopper ut av vinduene. (USA Today konkluderte med at «at least two hundred people» døde på denne måten. Les mer om «the jumpers» i Esquire-saken «The Falling Man»; en dokumentar ved samme navn ligger på youtube.)

Om det finnes forbudte, tabuifisert bilder fra 11. september, så er det disse, og ekkoet fra kvinnen som skriker: «God! Save their souls! They’re jumping! Oh, please God! Save their souls!»

På samme tid er det en utegående reporter på Capitol Hill i Washington som er nødt til å fortelle turister og ansatte at de har blitt evakuert. USA er under angrep, forteller han. Hva? sier de, forvirret. Selv så langt ut på formiddagen har mange av dem ennå ikke fått med seg hva som har skjedd.

Men hadde de ikke mobiltelefoner? vil noen innvende. Og svaret på det er at nei, det hadde de ikke! Takket være en ukoordinert mengde nettverks- og tjenesteleverandører i et konkurranseutsatt marked var verdens eneste supermakt lenge helt i bakevja på mobiltelefoner. Så sent som i 2001 drev derfor amerikanerne og tastet koder til hverandre på bittesmå personsøkere («pager»).

Skjønt, hva er det å si? Når tårnene faller og verden aldri skal bli den samme? Med mindre du heter Leonard Cohen eller Aaron Brown, er det ikke så mye å legge til. Good lord, there are no words.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s