Luft til tanken

 

amerikansk-valgkamp

Foto: Cappelen Damm

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 9. september.)

Boken «Amerikansk valgkamp» setter kaskaden av Trump-sprell og Hillary-skandaler inn i en større historisk kontekst.

JEG BEGYNNER MED en unnskyldning. I oktober for fire år siden kom tallknuseren Nate Silver frem til at den sittende presidenten hadde 73 prosent sjanse for å bli gjenvalgt. Tendensen var stigende og på selve valgdagen var tallet oppe i 92 prosent.

Det hindret ikke våre egne eksperter fra å tviholde på spenningsnarrativet. For et par år siden (BT, 19.09.14) gjorde jeg meg derfor litt morsom på bekostning av gjestene i «Urix» på NRK, som én uke før valgdagen mente det var «helt umulig å spå» utfallet.

I dette selskapet inkluderte jeg i farten historiker, forfatter og USA-ekspert Hallvard Notaker. Det var en forseelse, all den tid han var den eneste av de fire paneldeltagerne som erkjente at dette etter alle solemerker ville gå Obamas vei, hvilket det i tur selvfølgelig gjorde.

Så igjen: om forlatelse, Notaker! My bad, som amerikanerne sier.

Imens er NRKs valgdekning stadig prisgitt thrillerens sjangergrep. Om Trump og Hillary hamrer eller hamres, likefullt så skal det bites negler. Tirsdag denne uken snakket derfor tidligere USA-korrespondent Jon Gelius om «dødt løp»; det på et tidspunkt da New York Times, som vet hva de snakker om, opererte med sjanseforholdet 85-15 (i favør Clinton).

Men tilbake til Notaker. I den nye boken «Amerikansk valgkamp» tar han for seg virvelvinden av pengeinnsamling, organisasjonsmodeller, brandingstrategier, velgermobilisering, «ground game», drittpakker og politisk kommunikasjon som til sammen utgjør denne størrelsen vi kaller «amerikansk valgkamp».

Alt i den hensikt å gjøre leserne «mer uavhengige av andres fortolkning og få mer igjen for hver spaltemeter vi heller innpå mens landsmøter, TV-debatter og meningsmålinger avløser hverandre.»

Et godt «purpose» (som det visst nå heter) i en tid der daglige «Trump-sprell» rikosjetterer inn og ut på ulike plattformer og det ikke er fred å få.

Som utmattede trumpoholikere vil underskrive på: I sådan stund trengs utkikssteder som kan gi luft til tanken og som kan sette de daglige oppdateringene inn i en større historisk kontekst.

I boken kombineres dette med stor vilje til å avlive myter, som vandrehistorien om den første tv-debatten mellom Nixon og JFK, og som det heretter bør innføres embargo mot å gjenta flere ganger. Michael Dukakis’ «tank incident» og Howard Deans «I have a scream»-tale er andre medieskapte pseudobegivenheter som utsettes for noen høyst nødvendige korrigeringer.

Videre gir Notaker et innblikk i de skiftende organisasjonsmodellene som definerer den amerikanske valgkampen: Fra arbeidsintensive valgkamper med forankring i partiledelsen, via kapitalintensive valgkamper styrt av reklamefolk og mediekonsulenter, og frem til dagens foretrukne strategi: «micro targeting».

Da Obamas skulle gjenvelges i 2012 satt derfor kampanjeledelsen med en liste den mente inneholdt navnene på samtlige av de 69.456.897 amerikanerne som hadde stemt på ham i forrige runde. Hver eneste én!

Nøkkelen var å koble data på individnivå fra valgmanntallet med kommersielt tilgjengelig forbrukerinformasjon. Så mye for hemmelige valg.

Men selv denne tilnærmingen har et historisk forelegg, minner Notaker om. Allerede Abraham Lincoln lagde «perfekte nabolagslister» som gjorde det mulig å sikte seg inn på Whig-velgerne som «trengte mer oppfølging». Disse skulle de lokalt ansvarlige «holde konstant øye med» og «fra tid til annen sørge for ble kontaktet av dem de hadde størst tillit til».

Så blir spørsmålet: spiller det noen rolle? Er det ikke til syvende og sist noe bortenfor valgkampens logikk som bestemmer hvilken side av gjerdet velgerne faller ned på?

Ingen adferdsforskning i hele verden endrer nemlig på det helt fundamentale: at menneskenes hjerter forandres aldeles intet. Det er kanskje trøsten for dem som synes gameshowifiseringen av amerikansk valgkamp har gått litt for langt.

For uansett hva mytiske valgkampgeneraler som Richard Wirthlin, Lee Atwater, James Carville og David Axelrod måtte ha i ermet av skitne og mindre skitne triks: Den kraftigste indikatoren på hva noen vil stemme er hva de slapp i valgurnen forrige gang.


Aktuell: «Amerikansk valgkamp: image, penger og moderne politikk» (i Cappelen Damms
podkast «Bokprat» medgir forfatteren at han med fordel kunne valgt en mer juicy tittel).

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s