Det er typisk norsk å kjøre jetfly

 

MeTC56795S6Sd1PVaxdDhw62TQZMl9zK1R7xBsu1PeyA

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 2. september 2016.)

NRKs Kygo-dekning sier en hel del om behovet for en norsk opptur – og lite eller ingenting om Kyrre Gørvell-Dahll.

HVOR STOR ER Kygo? I en tid der stadig mer av den menneskelige utfoldelse underlegges regnskapsavdelingens logikk, er turen kommet til musikk. Om musikken er god eller dårlig? Om den svinger i takt med benpipenes bønn? I den mediale virkeligheten er det noe annet som er langt viktigere: hvor «stor» avsenderen er.

Dette er det idehistoriske bakteppet for NRK-saken «Samanliknar Kygo med The Beatles». Bli med videre, og, som et råd på veien: «Turn off your mind, relax and float down stream» (for å sitere et band som kan sammenlignes med Kygo).

Sammenstillingens far er programleder i «Pils» (NRK P1), Bård Ose: «Eg trur ikkje me forstår kor stort dette er», begynner han. Deretter, for å anskueliggjøre Kygos størrelse overfor dette «vi-et» som angivelig lever i villfarelse, griper han til popmusikkens gullstandard: Elvis Presley og The Beatles. Alle andre jevnføringer ville nemlig kommet til kort: «Skal ein samanlikna Kygo med nokon andre, så er det dei aller, aller største.»

Den samme lettvinte omgangen med kategorien «vi» finner vi hos den andre kilden i saken, Morten William Knudsen, markedsføringsekspert og høgskolelektor ved Handelshøgskolen BI. «Me forstår ikkje omfanget av dette», forsikrer han, også uten å presisere hva slags «vi» han snakker om. Er det et slags royalt «vi», et forkledd «jeg»? Landets høgskolelektorer? Folk som hører på «Pils»?

Mest påtrengende er likevel hvordan de to definerer «storhet». Når sammenligningen med The Beatles angivelig tvinger seg frem «enten vi liker det eller ei» – hva slags kriterier legger de til grunn?

Ettersom vi befinner oss innenfor regnskapsavdelingens logikk, handler det naturligvis om tall. Ikke sånne uhåndgripelige ting som historisk gjenstridighet, sjelebevende nedslagskraft eller ideer som kimer gjennom decennier – men tall, siffer og fremtidige turistinntekter. Om Fana ikke riktig er et popkulturelt pilegrimsmål på linje med Liverpool og Memphis ennå, er det bare et tidsspørsmål: «Du kan samanlikna Kygo med det The Beatles betydde for Liverpool».

Som tilhenger av «Pils» (Populærmusikk Ispedd Litt Sladder) tenkte jeg først at Den virkelige Bård Ose måtte være kidnappet, men på den åpne facebooksiden sin hadde han i stedet ytterligere to punkter å anføre.

For det første at Gørvell-Dahll tok privatfly for å rekke avslutningsseremonien i Rio («Det må sammenlignes med The Beatles, enten vi liker det eller ei»). Og nummer to at «én milliard mennesker så hans tre minutter lange opptreden. Det er ganske mange flere enn Elvis nådde med sin satellittoverførte konsert fra Hawaii i 1973».

Her kan det kort bemerkes at også Tone Damli leier eget fly når hun er sent ute til en konsertopptreden, og at Morten Astrup, broren til Høyres transportpolitiske talsmann Nicolai Astrup, pendler til jobben i privatflyet sitt hver eneste dag.

(Og gitt denne argumentasjonen: betyr det at alle de andre artistene som tok privatfly til Rio også «må sammenlignes» The Beatles?).

Og én milliard fjernsynsseere? Å tallfeste globale mediebegivenheter er en metodologisk vrien for ikke å si umulig øvelse. Det er for eksempel ingen som aner hvor mange som egentlig ser VM-finalen i fotball (kvalifiserte «reach»-estimat ligger på 600 millioner, altså at så mange «er innom»). Så overlater jeg til NRK å spekulere i hvor mange som var innom Kygos Rio-opptreden.

Ose er imidlertid ikke alene om å tilskrive denne opptredenen uforholdsmessig stor betydning. Som NRK-kollega Simon Solheim meddelte det norske folk i Dagsrevyen 22. august: «Årets OL har vore skuffende for norske idrettsutøvarar. Men i natt ble det norsk opptur, for norske Kygo sto på scenen under avslutningsseremonien saman med Julia Michaels».

Og med ett ble det kanskje litt klarere for noen hver hva som er motoren bak den NRK-attesterte Kygo-vekkelsen: den norske nasjonalfølelsen.

For i et ellers magert olympisk mesterskap dukket Kygo (NOR) opp, bokstavelig talt fra oven. Med «jetfly», som VG skrev (i motsetning til hva?), styrte han ned mot Galeão International Airport og beseglet den nasjonale fortellingen om at det er typisk norsk å være raskere, høyere, sterkere og størst, eller iallfall like stor som Elvis og John Lennon.

Slik forteller NRKs Kygo-dekning en hel del om behovet for en «norsk opptur» rett før OL-ilden slukkes – og lite eller ingenting om Kyrre Gørvell-Dahll.

Enten vi liker det eller ei.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s