Den nye ortodoksien

 

sarahfrench

(Trykket i Dagbladet 2. juni, 2015)

I april ble en 15 år gammel fransk skoleelev utvist for å gå med for langt skjørt. Skjørtet var ikke sekulært nok.

En vårdag i slutten av april, på skolen Léo Lagrange nordøst i Frankrike, ble 15 år gamle Sarah sendt hjem fra skolen.

Hun hadde gjort leksene sine, sittet stille ved pulten sin og pent rukket opp hånda når frøken spurte om noe. Ja, hun var i det hele tatt en eksemplarisk elev, vel ansett både blant lærerne og de andre elevene.

Så hvorfor måtte hun vises vekk fra skolens område?

Jo, hun gikk ikledd et langt skjørt som rakk hele veien ned til anklene. Et klart brudd på det franske laïcité-prinsippet om ikke å vise tegn på sin religiøse tilhørighet, mente skoleledelsen, og sendte henne hjem med en skarp beskjed til foreldrene om at datteren deres ikke lenger var velkommen ved skolen, med mindre hun begynte å kle seg litt mer sekulært.

Sarah var, som leseren kanskje har gjettet, muslim. Ute blant folk pleide hun som regel å iføre seg et hodesjal, men dette var hun alltid påpasselig med å ta av når hun hver morgen gikk inn skoleporten, siden Frankrike i 2004 innførte en lov som forbyr «tegn som åpenlyst demonstrerer religiøs tilhørighet» ved franske skoler.

Franske elever kan derfor, som også NRKs programleder Siv Kristin Sællmann fikk erfare, bare glemme å ikle seg et kors. Eller en kipa, eller en kufi, eller en kurta, eller en sari, eller en panjabidress.

Loven har derfor vakt anstøt i flere tros- og livssynssamfunn, herunder Human-Etisk Forbund som kalte den en «uakseptabel krenkelse av livssynsfriheten»: «Vi kan vanskelig se at muslimske jenters skaut (hijab), mannlige sikhers skjegg og turban eller jødiske gutters og menns hodekalott og/eller ’sidekrøller’ (peyot) skader andre», skrev de i en uttalelse.

Mennesket er imidlertid et tilpasningsdyktig vesen som vet å komme opp med kreative løsninger. Etter at Den franske republikken strammet det sekulære grepet i 2004, har derfor et stort antall muslimske jenter begynt å gå med pannebånd som tester det ontologiske og semantiske skillet mellom «bånd» og «skaut».

For hvor slutter det ene, og hvor begynner det andre? Når bikker det over «snikmuslimmarkørifisering»? Og har du mer å gå på om huden din er blek? Kunne en hvit jente sluppet unna med skjørtet til Sarah?

Og hva med det lange dongeriskjørtet, en utbredt, gjenkjennelig markør for jødisk-ortodokse jenter? Hvor mye «religiøs tilhørighet» skal det være lov å antyde før konnotasjonen tipper over i det «åpenbare»?

Her er det problemstillinger til å holde lektorer, religionsantropologer, språkstudiestipendiater og franske politikere beskjeftiget i lange tider framover.

Religionsforbudet i franske skoler er slik sett godt bilde på hvor nytteløst det er å demme opp for menneskets lengsel etter å uttrykke sin identitet.

Som vannet finner den bare en annen vei. Mennesket er oppfinnsomt sånn. Tenk bare på bindersen på jakkeslaget under krigen. Eller hvor kort tid politiske dissidenter eller homofile bruker på å identifisere hverandre i et undertrykkende regime. Er det noe vi mennesker vet og kan, så er det å signalisere hvor vi hører hjemme – om nødvendig på diskré vis.

Videre er det franske religionsforbudet en effektiv oppvisning i sekularismens autoritære vrengebilde; dens antiliberale slagside. Det er denne vi ser omrisset av i Frankrike. En aggressiv form for sekularisme som går langt utover sine fullmakter.

Og da bærer det fort galt av sted. For sekularismen er form – ikke substans. Det er ikke et livssyn eller et verdensbilde, men et reguleringsprinsipp. Et prinsipp for å berede grunnen for det Jürgen Habermas kaller «en høvisk, pragmatisk sameksistens», slik at grupper med ulik verdensforståelse kan komme hverandre i møte og fungere godt sammen.

Habermas, vår fremste offentlighetsteoretiker, knytter denne omgangsformen til et felles «allment språk». For at helt ulike mennesker skal kunne omgås og berike hverandre i et felles samfunn, må de kunne snakke sammen på et språk alle gjenkjenner og kan akseptere, skriver han.

Det han imidlertid ikke sier, er at alle må gå med de samme klærne og ikke gi til kjenne hva slags religion de tilhører. Tvert om. For da er ikke sekularismen lenger et liberalt prinsipp, men det stikk motsatte. En styringsideologi som gaper over for mye og henger seg opp i skjørtelengden til unge jenter.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s