Vitne til vanvidd

Skjermbilde 2016-06-18 kl. 20.08.47

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 17. juni.)

Tenk på det neste gang du ser en enslig tv-reporter som omringes av høyrøstede fotballsupportere: Dette er et megetsigende bilde på en bransje i dyp krise.

JEG BEGYNNER MED en bønn. Kjære kolleger i fjernsynet, kan dere vennligst slutte med de «standupene» der den utegående reporteren overmannes av en gjeng supportere og ikke får sagt noe som helst, men bare må kapitulere, kaste hendene i været og begynne å flire; og det gjør de hjemme i studio og, og til slutt skal vi liksom alle gi oss ende over, riste litt oppgitt på hodet og le muntert av de elleville scenene vi er vitne til; men ikke jeg, for jeg kommer til å miste besinnelsen helt om jeg er nødt til å overvære en slik seanse igjen!

Den som har sett på TV 2 den siste tiden, vil vite hva jeg snakker om. Enten det er Leicester som har vunnet gull eller Belgia som hvert øyeblikk skal spille EM-kamp, så kan du være sikker på at kanalen har en utegående reporter på plass, klar til å bli overfalt av en gjeng glade, beduggede fotballsupportere.

Og at TV 2 heller ikke vil nøle med å vinkle på nettopp dette: «TV 2s reporter Bent Skjærstad er i Paris for å dekke fotball-EM. Da han fredag kveld skulle gå direkte på TV 2 Nyhetene, ble det litt uventet sang, dans og linselusbonanza.»

Legg merke til ordet «uventet». For at en mikrofonviftende reporter med kamera på slep ganske umiddelbart vil bli omsvermet av hoiende fotballfans, er på ingen måte «uventet». Tvert om, det er selve formodningen.

Denne «linselusbonanzaen» er nemlig en stilltiende kontrakt mellom to parter som ikke gjør noe annet enn å oppfylle sine forventede roller. I en tid der skjermtid på lineært fjernsyn ennå regnes som dyrebar valuta, kan det utsendte reportasjeteamet dele av denne i bytte mot at supporterne hjelper dem å formidle stemning. Denne kjøpslåingen har to vinnere – to parter som får nøyaktig det de ønsker seg.

Men det finnes også en tredjepart. Vi seere. Hva er det egentlig meningen at vi skal få ut av dette her? Når TV 2 drar til Island og det ikke er mulig å høre et kløyva ord fordi alle er så oppskrudde – hva er det meningen at jeg som seer skal sitte igjen med?

Utgangspunktet er godt: fotball er følelser, et register av følelser. Det er derfor maktpåliggende at allmennkringkasteren, enten det er NRK eller TV 2, er tett på og formidler disse. Alt vel så langt.

Problemet er bare det at standup-konvensjonen – der kanalens utsending tar oppstilling utenfor stadion eller en bar eller et annet samlingssted for fotballtilhengere – på ingen måte er egnet til å formidle dette følelsesregisteret. Som journalistisk grep har den så få strenger å spille på at den reduserer fotballen til én enkel kasus: hoing og bajaseri.

Nervøsiteten og neglebitingen – supporterens hovedmodus – er til gjengjeld helt fraværende. Stemningsreportasjen er derfor en forrædersk sjanger. Den gir et fortegnet bilde av fotballens … sjel.

Så hvorfor har denne mediesjangeren likevel fått fotfeste? Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi det er den mest «kostnadseffektive» måten å være tilstede på. Det begynner nemlig å bli noen glattbarberte budsjetter siden det var den naturligste ting i verden for TV 2 å bygge et eget VM-studio ved Unter den Linden i Berlin. Nå kommer ikke kanalen lengre enn til Oslo og Kontraskjæret, et stykke fra begivenhetenes sentrum.

Så tenk på det neste gang du ser en enslig, utskremt tv-reporter som omringes av en gjeng høyrøstede fotballsupportere: Dette er et kraftfullt symbol på en bransje i dyp, dyp krise.

Et siste hjertesukk: Er det for mye å forlange at våre kommentatorer lærer seg å uttale navnene på mesterskapets spillere? Tom Nordlie har gjort det til vane å resignere hver gang han kommer over et øst-europeisk navn med «litt for mange» konsonanter, og den ellers språkmektige Øyvind Alsaker har ennå til gode å få ordentlig klem på Italias førsteellever. Til orientering: «gi» blir en slags «dsj»; «dsjakkerini» – ikke «giasjerini».

Er jeg et humørløst petimeter nå? Kanskje. Men det er tross alt jobben deres, er det ikke? Det blir litt som da Ronny Johnsen var ekspert og ble spurt om å kommentere et knippe norske spillere som hadde tabbet seg ut i Premier League. «Det er ikke min jobb å slakte dem», kvitterte Johnsen.

Jeg var neppe den eneste som brølte mot skjermen da: «Jo, det er NETTOPP DET som er jobben din!»

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s