Sommerfuggel i vinterland

promo289301180 

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 10. juni.)

Responsen på Muhammad Alis bortgang hinter om opphavet til det kuriøse norske bokseforbudet.

 

I 1981, SAMME ÅR SOM Cecilia Brækhus ble født, ble den norske loven mot proffboksing vedtatt. Strafferamme: tre måneders fengsel. Begrunnelsen var at sporten var «helsefarlig».

Hvilket i og for seg er helt riktig. Boksing er en risikosport. Noe den har til felles med norske paradegrener som utfor og skihopping (og sykling!). Så sent som i januar ble Lukas Müller (23) lam etter et skrekkfall i Kulm. For ett år siden satt Nick Fairall (26) øverst på bommen i Bischofshofen. Sekunder senere var han lam fra livet og ned.

Uten at noen stortingsrepresentanter ved sine fulle fem vil finne på å forby skihopping eller insistere på at tv-signalene i så fall må omadresseres via London. Til det er nok svevekunsten altfor tett sammenvevd med de nasjonale mytologier.

Forbudet mot proffboksing (opphevet i 2014), sier nemlig en hel del om det norske trygghetstyranniet og hvilke idretter som har status som «fremmede» (forbudet mot skateboard ble banket gjennom omtrent på samme tid) – og svært lite om hva slags helserisiko som egentlig er involvert.

Denne uavklarte og lett provinsielle norske «bokse-dissonansen», som gjør at Brækhus regnes som en nasjonalskatt på tross av sitt «barbariske, avstumpede» virke, har også vært på utstilling i forbindelse med Muhammad Alis bortgang.

Mye er skrevet om ordkunstneren, karismatikeren, militærnekteren, borgerrettighetsikonet og konvertitten Muhammad Ali – antagelig fordi dette er noe snakkeklassen kan noe om. Samtidig er påfallende lite sagt om idrettsutøveren Muhammad Ali – kanskje fordi boksesporten unndrar seg det kultiverte, sosialdemokratiske blikk.

I farten kommer jeg bare på to norske forfattere som har tematisert boksedramaet (og ikke dens kulturhistorie) med innslag av varme, innsikt og litterær kraft: Tomas Espedal og Lars Saabye Christensen.

I tillegg hadde sporten en leken ambassadør i Arne Næss (1912-2009), som gjerne hilste på nye bekjentskaper med noen innledende «jabber» mot nyreregionen. Honnør også til hobbybokser og levende bokseleksikon Rune Larsen, som umiddelbart ble skysset ned til TV 2 Nyhetskanalen da nyheten om Alis bortgang spredte seg. Der og da var jeg villig til å tilgi «Lollipop» og hva det skulle være.

Den som vil dypere i materien må imidlertid pent finne seg i å søke utenlands. Et naturlig startsted er Norman Mailer-boken «The Fight», om Alis tittelkamp mot George Foreman i Kinshasa i 1974 («Rumble In The Jungle»). Den aldrende antilopen mot den unge bøffelen.

Aldri er boksingen skjønnere og sannere – et mer konsentrert bilde på menneskets eksistensvilkår – enn akkurat her, under Afrikas åpne himmel, idet «Big George» deiser i bakken: «Still bowing from the waist in this uncomprehending position, eyes on Muhammad Ali all the way, he started to tumble and topple and fall even as he did not wish to go down. . . . He went over like a six-foot sixty-year-old butler who has just heard tragic news.»

Mailer er også delaktig i «Rumble In The Jungle»-dokumentaren «When We Were Kings» (1995), der han bidrar med bokseteknisk innsikt og forklarer Foremans taktikk med å sperre sin dansende motstander inn i hjørnet.

Fokus på bokseren Ali finner vi også i dokumentaren «Facing Ali», som TV 2 ryddet plass til tidligere denne uken. Den ligger fremdeles ute på Sumo. Spillefilmen «Ali», med Will Smith i hovedrollen, er for øvrig tilgjengelig hos CMore, Sumo og Netflix.

Min personlige favoritt er likevel HBO-dokumentaren «Thrilla in Manila» (2008), om oppgjøret mellom Ali og Joe Frazier i 1975. De to ble hovedrivaler etter at «Smokin Joe» overtok tungvektertronen i 1971, et nederlag Ali aldri kom til rette med. Han skyldte på «hvite dommere» og kalte Frazier en «Onkel Tom», en raseforræder. Videre gjorde han narr av Fraziers flate, «apelignende» nese: «I’m gonna get that gorilla in Manila!». Det er ikke bare av Thomas Knarvik man skal ha det.

«Thrilla in Manila» er altså møtet med et hevngjerrig og motsetningsfylt bokseikon, langt unna den helgenskikkelsen han ble (redusert til) på sine eldre dager, da han, som David Remnick i New Yorker skriver, gikk opp i rollen som en slags semi-sekulær Pave Frans eller Dalai Lama.

Eller som Ali uttalte noen år senere: «We went to Manila as champions, Joe and me, and we came back as old men».

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s