Intellektuelle fotballspillere

roman-shirokov-football-player

«Skal bare ut og grille med noen venner», sa Roman Shirokov for noen år siden. Grillturen må ha tatt litt av en vending, for først to måneder senere dukker Roman opp igjen på treningsfeltet til arbeidsgiveren Torpedo-ZIL. Hans forklaring? Han hadde brukket foten, så det var like greit å skru av telefonen.

Til tross for at han hinket rundt på krykker og hadde hele beinet i gips, ante klubblegen uråd. Roman ble avslørt; han hadde slett ikke brukket foten, så egentlig mest fyllesyk ut, og ble utkommandert til militærtjeneste. Kanskje litt grøftegraving ville styrke karakteren?

Vel, ikke helt. Og siden har karrieren til Roman vært en rollercoaster med bråk, fyll og gambling; verdensklasse og benkesliting; toppserien og tredjedivisjon; oppofrende superspill og giddeløshet. I det siste har han også begynt å twitre. Om politikk og litteratur.

Om Roman Shirokovs ustoppelige twitter-feed kvalifiserer ham som en intellektuell er kanskje ikke gitt, men han har iallfall dette uregjerlige og humørsyke ved seg, helt avgjørende egenskaper for enhver som ønsker å tas opp i intelligentsiaens eliteklasse.

Forsøk på å klassifisere urokråka har uansett revitalisert en klassisk problemstilling: Fotball og åndsliv – lar det seg kombinere? Eller som 90-tallets svenske storspiller Tomas Brolin engang skal ha sagt: «Läsa en bok? Så sjuk blir jag aldrig!»

En spiller som i nyere tid er blitt ansett som en uforbederlig intellektuell, er den fransk-mauritiske midtbaneterrieren Vikash Dhorasoo, særlig etter at han ble observert på operaen i Lyon. Et slikt stempel ville han imidlertid ha seg frabedt: «Det synes jeg er helt latterlig. For det første er ikke alle fotballspillere idioter, dessuten er det ikke særlig fair overfor de virkelig intellektuelle. Jeg har vært på opera en eneste gang. Bare for å sjekke hva det gikk ut på.
Selvfølgelig så en journalist meg, og dagen etter er jeg plutselig operafan!»

Det er ikke blitt noe lettere for Dhorasoo å kvitte seg med merkelappen etter at han hadde premiere på sin personlige super8-film «Le substitute», som dokumenterer hans benketilværelse under fotball-VM i 2006 – blant annet avslører et klipp at Dhorasoo har en bok av den østerrikske avantgardeforfatteren Stefan Zweig på hotellnattbordet. Ifølge den britiske avisa The Guardians anmelder er det en film «det er vanskelig å se for seg at Ashley Cole ville lagd».

Ashley Cole er en britisk landslagsback og Chelsea-spiller som i nyere tid er mest kjent for avsnittet i sin selvbiografi «My defense» hvor han avslører at han holdt på å kjøre av veien da han hørte at hans tidligere klubb Arsenal bare ville tilby ham 500.000 kroner i uka.

En (tidligere) Chelsea-spiller Vikash Dhorasoo derimot deler mer av et skjebnefellesskap med, er Graeme LeSaux, som i tillegg til å besitte et franskklingende etternavn, hadde for vane å lese The Guardian under landslagssamlinger, noe hans lagkamerater tok som et sikkert bevis på at han måtte være homofil.

Slik sett er det rart at John Anders Bjørkøy så høylytt har proklamert at den eneste avisa han orker å lese er Morgenbladet. Enda rarere er det for så vidt at han orket å spille for LSK – eksponenter for det mange vil mene er Tippeligaens mest antiintellektuelle spillestil.

Kanskje var nettopp det utslagsgivende for at Andreas Thorud, en gang et stortalent i A-stallen til Lillestrøm, sluttet med fotball og dro til Cuba for å studere marxisme i praksis. Han kom, som marxister gjerne gjør, litt desillusjonert tilbake, og spiller, så vidt vi vet, i dag på Lørenskog i andre divisjon. På fritiden holder han, stadig så vidt vi vet, yogatimer på et treningssenter. Ellers har han den slovakiske popfilosofen Slavoj Zizek som intellektuelt forbilde og foretrekker å lese Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche og den tidligere målvakten og Nobelprisvinneren Albert Camus.

Arild Stavrum fra Kristiansund er nok ikke helt der oppe og header med Camus, men han har da skrevet en bok, han også. For noe år siden kom romanen «31 år på gress» på Oktober forlag. At han også har en cand.mag.-grad med nordisk og statsvitenskap i fagkretsen, samt skriver engasjerte kommentarer i Aftenposten, gjør ham, om ikke til Norges Camus, så kanskje til Norges Oleguer Presas.

Oleguer Presas, eller bare Oleguer, som det står på trøya hans, er en forsvarsspiller (har spilt på FC Barcelona) og katalansk samfunnsdebattant, som for noen år siden havnet i bruduljer for en tekst han skrev.

I en artikkel i den katalansk-språklige avisa Berria skrev Oleguer en artikkel hvor han stilte spørsmål ved gyldigheten til det spanske rettsvesen, med utgangspunkt i sultestreiken til et medlem av den baskiske frigjøringsbevegelsen ETA. 

Det var heller ikke hans første dissidentgjerning, en gang droppet han en trening med Barcelona for å ta økonomieksamen. I 2006 ble hans selvbiografi «Veien til Ithaka» utgitt, som foruten separatistsympatier blant annet berørte anoreksi i barneårene, Spanias engasjement i Gulf-krigene og hans pasjon for tennis, og det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at det er en selvbiografi Ashley Cole ville skrevet.

De fleste av disse er imidlertid ikke til stede i Polen/Ungarn. Det nærmeste man kommer en tilstedeværende åndshøvding – ved siden av Shirokov, da – er kanskje den kroatiske landslagstreneren Slaven Bilic, som er blitt beskrevet som «en moralsk vertikal», snakker tre språk flytende, har juridikum og spiller i et rockeband, Rawbau.

Er det siste forresten en diskvalifikasjon fra intelligentsiaen? Nei, omme er den tiden da intellektuelle foretrakk Rachmaninov. Arild Stavrum hører for eksempel bare på rap om dagen.

Noe som får en til å tenke: Kanskje er ikke spørsmålet om fotball og åndsliv kan kombineres, eller hvor det blir av de intellektuelle fotballspillerne, men kanskje heller: Hva konstituerer en moderne intellektuell? Hva skal til? Erik Huseklepp, Bergens slepne høyreving, viste seg i et intervju med Dagbladets sportsmagasin (RIP) å ha tanker om dette, da han ble spurt hva som var den beste boka han hadde lest.

– Har ikke lest så mange bøker, svarte Huseklepp, før han ifølge Sportmagasinets journalist Bernt Jakob Oksnes gjespet «ett utrolig kraftfullt gjesp, ett av de lengste gjespene vi kan huske å ha opplevd», og la til:

– Men jeg kan jo lese.

 

 

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Simen V. Gonsholt. Første gang trykket i Dagbladet FREDAG.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s