Den utilsiktede presidenten

tumblr_inline_nu3e2iRe581shx9h6_1280

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 3. juni.)

Glem Nixon. Den mest shakespearske presidenten av dem alle heter Lyndon B. Johnson.

 

JED BARTLETT, MATT SANTOS («West Wing»), Frank Underwood («House of Cards»), Selina Meyer («Veep»). Det er mye fint å si om de fiktive fjernsynspresidentene vi er blitt servert de siste årene, men ingenting slår virkeligheten. Da HBO i forrige uke slapp «All The Way», en Jay Roach-adapsjon av det prisvinnende teaterstykket om Lyndon B. Johnson, var det iallfall høytid hjemme hos denne kommentatoren.

Slik det også var da regissør Roach og HBO slo sine pjalter sammen og laget «Game Change» og «Recount», om de høydramatiske presidentvalgkampene i henholdsvis 2008 og 2000.

«All The Way», oppkalt etter hans valgkampmotto, følger Lyndon B. Johnson (LBJ) i hans første presidentår, fra den hastige edsavleggelsen 22. november 1963 og frem til gjenvalget året etter, da han beseiret republikanernes Barry Goldwater i et av USAs største valgskred noensinne.

Omstendighetene rundt «forfremmelsen» bidrar til at vi møter en motsetningsfull presidentskikkelse. En utilsiktet leder («I’m an accidental President») full av spørsmål og selvtvil; som ikke er valgt, men har Historiens krumspring (og en åpen bilkortesje) å takke for sitt plutselige mandat. 

Hans etterfølger Richard Nixon blir gjerne omtalt som «den mest shakespearske presidenten», for måten han legemliggjør menneskets begjær og dårskap; fall og uutgrunnelighet.

Spørsmålet er om ikke LBJ – som sanksjonerte den første Vietnam-bombingen og avsto fra gjenvalg i 1968 – demonstrerer dette minst like godt. Bøllete, grenseløs («the LBJ lean» viser til hvordan han pleide å lene seg over den han skulle overtale), mistenksom, sentimental og selvdestruktiv. Mektig og avmektig. Alt sammen, og mer til, på samme tid.

Men også en som – alt sett under ett – kommer godt ut av det.

Første halvdel av filmen viser hvorfor. Politikk er «det muliges kunst» konstaterte Otto von Bismarck i 1867. Nesten hundre år senere, mens nasjonen ennå kom til hektene etter attentatet på JFK, er det grunn til å spørre om ikke LBJ også fikk til det umulige da han etter mye om og men fikk halet i land Civil Rights Act of 1964.

Da han omsider kunne signere loven, var det kulminasjonen på en hestehandel som involverte gjenstridige menn som Georgia-senator Richard B. Russell Jr. (Frank Langella), FBI-sjef J. Edgar Hoover, Dr. Martin Luther King Jr. (Anthony Mackie) og kommende visepresident Hubbert Humphrey (Bradley Whitford). Og en haug surmulende dixiecrater.

I «Selma», som gikk på kino i fjor, møtte vi en velmenende og litt ettergivende LBJ som delvis danset etter Kings pipe. I «All The Way» er dette styrkeforholdet utlignet. Her er det like mye LBJ som går i rette med den amerikanske arvesynden – terroriseringen av landets sorte befolkning. Der King legger moralsk tyngde bak kravene, tilfører LBJ en nødvendig dose list og renkespill. Eller som han selv sier: «You don’t bring nice to a knife fight».

Men seieren var ikke uten omkostninger. Som det heter i LBJs mest berømte replikk: «We (demokratene) have just lost the South for a generation.» To generasjoner senere er utsagnet fremdeles like gyldig.

Andre halvdel av filmen er ikke like sterk. Borgerrettighetsloven er ferdig underskrevet, og regissør Roach må kompensere med å hive alt mulig annet opp mot lerretet: lydopptak som dokumenterer at pastor King ikke alltid var like trofast mot kona; LBJs rivalisering med Robert F. Kennedy; uoverensstemmelser om delegatene på demokratenes landsmøte (gjesp!); eskaleringen i Vietnam; en homoavsløring blant presidentens nærmeste rådgivere; og valgkampen mot Barry Goldwater. Ikke alt fester seg.

På den annen side er det en sann fryd å iaktta Bryan Cranston («Breaking Bad»), som ikke trenger de store øreprotesene for å bli LBJ. Hver gang detaljnivået rundt delagatfordelingen på det forestående konventet står i fare for å kvele all fremdrift, holder Cranston skipet flytende. Pluss i margen også til Melissa Leo, som gestalter den oppofrende presidentfruen, og Stephen Root, som er akkurat passe gyselig i rollen som J. Edgar Hoover.

PS. Hektet på amerikansk politikk? HBO-filmen «Confirmation» (sluppet i april), om nominasjonshøringen til Høyesterettsdommer Clarence Thomas i 1991, der han ble beskyldt for seksuell trakassering, anbefales også.

«All The Way» og «Confirmation» streames hos HBO Nordic.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s