Snart senker natten seg

bloodline-season-2-casting

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 27. mai.)

Du synes første sesong av «Bloodline» var bekmørk? Stort lystigere blir det ikke i sesong to.

«WE’RE NOT BAD people, but we did a bad thing», het det i første sesong av «Bloodline», der Rayburn-søsknene John, Kevin og Meg etter hvert så seg nødt til å ta livet av eldstebror Danny, familiens sorte får.

Stort lystigere blir det ikke i sesong to, som i dag slippes i sin helhet. Om noe er det semi-karibiske bakteppet på sørspissen av Florida bare enda mørkere, symbolisert ved at en større andel av scenene filmes om natten. Og mens dop og cubanske flyktninger smugles i land blant mangroveskog og hvite strender, i ly av nattens mulm og mørke, synes distinksjonen synder («bad people») og synd («bad thing») stadig vanskeligere å gjøre rede for.

Annen sesong av Netflix-serien markerer i stedet knekkpunktet der de to glir over i hverandre, og ledsages av en annen nøkkelsetning: «Human nature needs to be nurtured and policed, to save us from ourselves». Menneskenaturen må kultiveres og overvåkes, for å redde oss fra oss selv.

Ordene ytres av søskenflokkens klippe, John (Kyle Chandler), idet han annonserer sitt eget kandidatur til den utlyste sheriffjobben, et verv han desperat trenger for å kunne dekke over alle sporene han har etterlatt seg. Det har bare gått noen uker siden han druknet broren sin, men han ser allerede flere år eldre ut.

Koster det noe å ha et liv på samvittigheten, gitt at den avdøde «fortjente» det? Om saken henlegges og du slipper unna med det, vil sjelen din (hva nå det er) uvegerlig innhentes at et slags kosmisk rettferdighetsprinsipp?

Dette er spørsmål Woody Allen har stilt seg i flere av filmene sine (for eksempel «Crimes and Misdemeanors» og «Match Point»), og som han tilsynelatende aldri kommer til bunns i. «Bloodline» er på sin side sikker i sin sak: Ja, du har en sjel. Og ja, du kan stole på at den vil ta sin tørn.

Etter Johns meddelelse klippes det brått til Lacrimosa-partiet i Mozarts Requiem. Se i nåde til meg, syndige menneske! I øyeblikk som dette, der alt klaffer og musikk, location og persongalleri går opp i en høyere orden, er jeg som i fjor beredt til å utrope «Bloodline» til sesongens desidert beste tv-serie. (Men intet tre vokser inn i himmelen; i episode fire og fem lugger eksposisjonen noe.)

I oppsparket har John fortalt om da han ti år gammel trosset morens formaninger og låste seg inn i bungalowene til gjestene ved familiens strand-resort. Og da han siden ble tatt på fersken fordi han selvfølgelig sovnet oppi sengen til en av gjestene.

Da han stålsatte seg for morens skjennepreken, spilt av Sissy Spacek, kvitterte hun bare med et kort, bebreidende: «Why?». Det spørsmålet har jeg grunnet på hele livet, sier John, hvis forhold til moren virker mer anstrengt enn noen av dem vil anerkjenne. Why? Hvorfor greier jeg ikke å gjøre det rette? Jeg vet jo hva som er rett – så hvorfor gjør jeg det ikke?

Ekkoet fra Paulus’ brev til romerne («Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.») er neppe tilfeldig. Som i den første sesongen, der verdenslitteraturens urdrap (Kain slår i hjel Abel) ljomet i bakgrunnen, og brødredynamikken kunne leses opp mot Dostojevskijs «Brødrene Karamasov», sitter De store referansene løst.

Serieskaper Todd A. Kessler er da heller ingen hvem som helst, og har også tidligere trukket både Pauli ord og moralfilosofiske utlegninger inn i arbeidet sitt, som i den undervurderte serien «Damages». Hvem vet, det er kanskje umulig å la være når man har en magna cum laude i klassisk litteratur fra Universitetet i Harvard?

I «Bloodline» får imidlertid utforskingen av menneskets fall, streben og mulige frelse en enda mektigere klangbunn, takket være sceneanvisningen: Florida Keys, et kontrastfylt grenseland mellom karibisk uskyld og amerikansk hedonisme. Der solen dirrer øverst på himmelen om dagen, men senere skyter fart mot vannskorpen, og gjør at alt blir bekmørkt på noen minutter.

Kanskje er det disse brå stemningsskiftene som gjør at John plutselig kan finne på å spørre en av kollegene på politikammeret: «Du kjenner meg. Er jeg et godt menneske»?

Kameraten bare stusser: «Hva slags spørsmål er det?».

 

 

PS. De som mener Ben Mendelsohn (som spilte Danny) var første sesongs hovedattraksjon, trenger ikke fortvile. Den avdøde broren er fremdeles nærværende, i form av flashbacks og drømmesekvenser.

«Bloodline» streames hos Netflix. Denne omtalen er basert på de første fem episodene i sesong to.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s