Maskiner i nirvana

160311_POL_Hillary-trump.jpg.CROP.promo-xlarge2

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 13. mai.)

Den moderne valgkampmaskinen tåler ikke det avklarte. Da kollapser den. Derfor vil du se at den stadig produserer nye spenningsmomenter.

«THE US POLITICAL ECOSYSTEM needs this election to be competitive», skrev Vox-kommentator David Robers forrige uke. Fritt oversatt: Det amerikanske systemet trenger et konkurransedyktig valg.

Resonnementet gikk som følger: Valgutfallet er ikke så spennende her og nå – til det har Hilary en altfor komfortabel ledelse – men valget vil tidsnok bli spennende. Det som nå er avklart vil før eller siden omskapes til noe uavklart.

Hvorfor? Fordi det politiske økosystemet i USA – herunder amerikanske medier – er rigget slik. Som Roberts skriver: «The machine is simply not built to handle a race that’s over before it’s begun.»

For at systemet skal gå rundt må derfor ikke-spenning konverteres til spenning. Det som er stillestående må settes i bevegelse. Bare slik får systemet næring til sin egen selvoppholdelse: «There are entire classes of professionals whose jobs are premised on the model of two roughly equal sides, clashing endlessly.»

Så hvordan produserer man et «konkurransedyktig valg» mellom «two roughly equal sides» når den ene siden (Hilary) egentlig er mye større enn den andre (The Donald)? Sitter det et skjult medieråd og trekker i trådene?

Nei, det er ingen grunn til å tenke konspiratorisk.

Å produsere «nervepirrende valg» krever ingen koordinert handlingsplan. Det eneste som kreves er lesere, journalister og støtteapparat som responderer på et sett innbakte insentiver.

For hvor mye mer fristende er det ikke å klikke seg inn på en tekst om at «det er dødt løp!» og at «ALT kan skje!» og at «nå står verden ikke til påske!» – enn en om at Hilary etter alt å dømme vinner med god margin?

Faktum er iallfall at den første («valgthriller!») genererer klikk; og at den andre ikke gjør det. Deretter kan du spørre deg: Hvor mye mer fristende er det ikke å skrive den første saken?  

Og hvor mye enklere er det ikke å hente inn uttalelser til støtte for «valgthriller»-vinklingen – fra tilstøtende konsulenter og kommunikasjonsrådgivere som ønsker å mobilisere sine velgergrupper («nå gjelder det å kjempe helt inn til målstreken!»)?

Summen av disse insentivene skaper spenningsnarrativet som definerer den moderne mediesjangeren vi kaller «valgkamp». Det eneste som kreves er mennesker som forfølger sine lyster og interesser. For disse mekanismene er på ingen måte amerikanske – de er allmenne. Og derfor like godt representert her hjemme.

Den som leste norske aviser ved forrige stortingsvalg kunne for eksempel forledes til å tro at utfallet var «helt åpent». Hvilket det slett ikke var. Utfallet var gitt flere måneder i forveien: Jens Stoltenberg satt på oppsigelse. Det visste Jens. Det visste de røde. Det visste de blå. Og det visste pressen.

Samtlige hadde imidlertid interesse av å late som noe annet. Det politiske økosystemet var bygd for «thriller» og «drama» – og derfor ble det slik. Ikke-spenning ble konvertert til spenning (eller riktigere: «spenning»).

Resultatet: økt avissalg, økt valgoppslutning, og et tilfreds valgapparat hvis jobber avhenger av en modell der to omtrent like store størrelser støter mot hverandre, uten stans. Det er ikke uten grunn at denne maskinen stevner frem: alle vinner på den.

Punktet der jeg skiller lag med David Robers, kan knyttes til anførselstegnene rundt «spenning». Robers ser for seg at valget mellom Hilary og Trump vil bli de facto spennende. Slik systemet er rigget finnes det ingen vei utenom, mener han. Summen av alle stemmene som insisterer på «dødt løp», vil uvegerlig føre til at det faktisk blir det – dødt løp.

Til grunn ligger forestillingen om at mediene ikke bare stenograferer virkeligheten, men er en delaktig aktør som også skaper virkelighet.

Det siste er opplagt. Mediene har kraft til å forme og definere virkeligheten. Stadig flere av nyhetene som formidles er da også medieskapte; de ville simpelthen ikke eksistert om det ikke var et kamera i nærheten. Men det er grenser for dette boltringsrommet. Stortingsvalget i 2013 ble aldri jevnt og spennende – uansett hvor mange som ønsket det. Kun «jevnt» og «spennende».

Tilsvarende i november. The Donald kan ikke vinne. Trøst deg med denne innsikten, neste gang noen appellerer til panikkangsten din og hevder at det er «umulig å spå valgutfallet».

De gjør bare det samme som Trump. De forsøker å selge deg noe.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s