Tvang til tro er dårers tale

1024x1024

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 29. april.)

 

«The Path» harselerer med scientologi-kirken og andre lukkede trossamfunn. Men er også var for sektlivets mer forsonlige sider.

18. NOVEMBER 1978 SAMLET pastor Jim Jones sine undersåtter under paviljongen i Jonestown i Guyana, et avsidesliggende koloni dypt inne i den søramerikanske jungelen. Sektlederen for The Peoples Temple of the Disciples of Christ var under stort press. Dagen i forveien hadde kongressmannen Leo Ryan flydd inn sammen med et TV-team for å undersøke påstander om at amerikanske borgere ble holdt i Jonestown mot sin vilje. Nå var kongressmannen og tre andre fra delegasjonen skutt og drept.

Få timer senere befalte pastoren byens innbyggere å ta kollektivt selvmord ved å drikke saft blandet med cyanid. De minste først. Det finnes lydopptak av alt sammen. Enkelte av menighetsbarna protesterer, men Jones formaner dem: «We didn’t commit suicide; we committed an act of revolutionary suicide protesting the conditions of an inhumane world.»

Det «revolusjonære selvmordet» kostet livet til 909 mennesker, derav 304 barn. Inntil 11. september var «The Jonestown Massacre» det største tap av menneskeliv i amerikansk historie utenfor krigstid.

Som nasjonalt traume vekker Jonestown-massakren naturligvis en rekke assosiasjoner og alluderes derfor hyppig i den nye TV-serien «The Path», som handler om den oppdiktede «Meyerist-bevegelsen». Et avsondret trossamfunn med cirka seks tusen medlemmer i delstaten New York, som blander elementer fra Scientologikirken, Amish-folket, LSD-evangeliet til Timothy Leary, utfrysningsmekanismene til Jehovas vitner og noen seksuell-sosiologiske pussigheter som best kan oppsummeres som «Knutby-aktige».

Men den salige blandingen inneholder også noe godt. Når tornadoer og andre naturkatastrofer rammer den amerikanske østkysten, er det alltid meyeristene som er først på pletten – med pledd, vann og varme hender. Dertil har bevegelsen et påfallende liberalt syn på rus. Her samles generasjonene over middagsbordet og priser markens grøde, mens besteforeldrene tar seg en blås marihuana og barna spiser opp desserten.

Meyerist-samfunnet kan først virke som den perfekte retreat for overvintrede 68-ere med økosofi på hjernen. En slags jesuittorden som lar humla suse.

«The Path» tegner slik et sammensatt og motsetningsfylt bilde av sektens indre liv – der summen av naboskap, dugnadsånd, altruisme og det at alle kjører Prius nesten veier opp for sektens mindre forsonlige sider.

I sentrum av begivenhetene finner vi Eddie Lane (Aaron Paul, Jesse Pinkman i «Breaking Bad»), som fant tro og støtte hos meyeristene da livet buttet som verst, men nå nærer mistanke om at alt sammen hviler på en gedigen løgn. Konen Sarah (Michelle Monaghan, «True Detective») og barna deres, er på sin side blant menighetens aller frommeste tjenere.

Slik rigges scenen for en mann som slites mellom familiære forpliktelser, konas hengivenhet, egne overbevisninger og lojalitet til en sekt som plukket ham opp fra rennesteinen.

Familiedramaet, som ellers kunne blitt stillestående, får narrativ drahjelp av en infiltrerende FBI-agent («I’m putting them on cult watch»); og den ærgjerrige Cal (Hugh Dancy, «Hannibal»), som har slått seg opp i maktvakuumet som oppsto da sektens åndelige veiviser forsvant fra ligningen.

Og i bakgrunnen ljomer den historiske lærdommen fra Jonestown i Guyana. En uhyggelig påminnelse om voldspotensialet hos lukkede vekkelsesbevegelser med karismatiske ledere på toppen, som får for seg at «verden» er ute etter dem.

Sitt metafysiske forelegg henter meyeristene i en «stige» som må forseres – trinn for trinn – på veien mot «lyset». Et harselerende nikk til scientologenes forestilling om at frelsen («clear») kommer i enden av en serie «OT-nivåer».

For å nå målet om «total opplysthet» og sammensmelting med verdensaltet i «The Garden» på «The Ascension Day», foreskrives minst mulig kontakt med utenforstående («de ignorante») – men desto flere pilegrimsreiser til Peru, kultens spirituelle vugge. Her innlemmes de rettroende i ulike sjamanistiske ritualer mens de tyller i seg «bevissthetsutvidende» stoffer.

Her nede er også Dr. Stephen Meyer, hvis rolle kan sammenlignes med scientologenes L. Ron Hubbard. Offisielt for å gjøre nye «oppdagelser» og ferdigstille de siste kapitlene i meyeristenes hellige skrifter, men i virkeligheten sengeliggende med uhelbredelig kreft. Et ubeleilig faktum som ikke må komme menigheten for øret, all den tid han etter forskriftene skal ha nådd et nivå på stigen der «dødelig» ikke lenger gir mening.

Slik har Eddie Lane definitivt fått ferten av noe. Hele meyerismen er gjennomsyret av løgn. Men hva hjelper vel det, om den samme meyerismen er en uadskillelig del av alle du er glad i?

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s