Historiens løfter

 

11-22-63

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 14. april.)

Er historien svanger med sin egen skjebne? TV-serien «22/11/63», om attentatet på JFK, åpner døren til problemstillinger av både historisk og filosofisk art.

 

VÅREN 1940 VAR HELE Storbritannias landstyrke i ferd med å bli omringet av tyske soldater. Styrkene var plassert i Belgia og Frankrike; deres eneste redning var å skynde seg tilbake over Den engelske kanal via den franske kystbyen Dunkirk. Evakuere og omgruppere.

Slik begynte et kappløp mot Dunkirk, som Hitler av uransakelige grunner valgte å avblåse da den siste og – fra hans perspektiv – forløsende knipetangmanøveren var innenfor rekkevidde.

Den tyske generalen Heinz Guderian rev seg i de få hårene han hadde igjen, men Hitler var ikke å rokke. I ettertid er stoppordren 24. mai 1940 regnet blant hans aller største strategiske blundere. Hadde de tyske styrkene fortsatt mot Dunkirk, ville de mest sannsynlig vunnet krigen.

Og den verden du lever og puster i ville vært en ganske annen. Tenk litt på det, når du legger deg i aften. Det er ikke uten grunn at Churchill snakket om «The miracle of Dunkirk».

Hitlers fatale feilvurdering er et av vannskillene i Øystein Sørensens «Historien om det som ikke skjedde» (2005), der historieprofessoren tar for seg en rekke scenarier fra verdens- og norgeshistorien og drøfter hvordan de fort kunne utspilt seg annerledes.

Hans utgangspunkt er anti-deterministisk. Historien går ikke svanger med sin egen mening – slik utrykket «riktig side av historien» antyder – men er full av muligheter. Ved å bedrive kontrafaktisk historieskrivning retter vi til syvende og sist blikket mot oss selv, og lærer noe om hva som er verdt å hegne om.

Den samme tilnærmingen fant vi i høstens tv-serie «The Man In The High Castle». Året er 1962, Krigen er over, aksemaktene vant, og Tyskland og Japan har delt USA mellom seg i henholdsvis en østmakt («Greater Nazi Reich») og en vestmakt («Japanese Pacific States»). Ikke dermed sagt at herrefolket fryder seg. Nazismens tøvær har satt inn, visuelt representert ved en blygrå fargepallett. Og den aldrende Føreren viser tiltagende tegn på Parkinsons sykdom. Innsikten i det gamle munnhellet om at du bør være forsiktig med hva du ønsker deg (det kan gå i oppfyllelse!), gjelder visst nazistene også.

Kontrafaktisk historie er også stikkordet i tidsreisethrilleren «22/11/63», som hadde premiere denne uken. Datoen refererer til attentatet på president John F. Kennedy, og serien spør hva som ville skjedd om den amerikanske presidenten ikke ble skutt.

Eller mer presist: Er det – gitt tidsreising – i det hele tatt mulig å hindre novemberattentatet i Dallas? Eller vil Historiens naturlover konspirere og parere alle avvergingsforsøk?

Som seriens hovedperson, Jake Epping, spilt av James Franco, advares før han går gjennom portalen som tar ham tilbake til sekstitallet: «You will feel the past pushes back against change». Så var det altså ikke bare å oppsøke og kvitte seg med Lee Harvey Oswald likevel.

På den måten åpner «22/11/63» døren til det filosofiske spørsmålet som har kostet mange våkenetter hos ansatte ved Institutt for teoretisk astrofysikk: Hva skjer om den tidsreisende drar tilbake og dreper sin egen bestefar i vuggen? Eller som i «Tilbake til fremtiden 1»: Mor og far ikke hooker opp på skoleballet fordi mor får et bedre øye til sin egen tidsreisende sønn?

Kollapser alt? Vil universet slå kollbøtte og sluke seg selv? Vil historien forgreine seg i separate tidssylindre?

Tidsfilosofer, astrofysikere og Michael J. Fox-fans vil derfor fortelle deg at Historiens løfter er noe du ikke uten videre legger deg ut med. Først og fremst fordi det har en del uoverstigelige praktiske konsekvenser, men også fordi det leder til en uendelig mindfuck av mer filosofisk karakter.

Stephen King, som har skrevet det litterære forelegget til «22/11/63», utforsket tilsvarende problemstillinger i novellen «The Langoliers» (1990), der et fly entrer en «time rip» som sender passasjerene flere minutter inn i fortiden. En overtredelse mot Historiens konserverende impuls som vil koste dem dyrt. Samme motiv dukket også opp i «Lost», som i likhet med «22/11/63» er produsert av J.J. Abrams.

Alt dette er kanskje grunnen til at Doc Brown, tidsmaskinoppfinneren i «Tilbake til fremtiden»-filmene, finner det tryggest å bli hjemme: «Time-traveling is just too dangerous. Better that I devote myself to study the other great mystery of the universe: women.»

 

«22/11/63» sendes mandager 21:55 på Fox. Den er også tilgjengelig på Hulu.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s