En moderne familie

 

57026cd484ae21957e5da320-1459796527534

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 8. april.)

«Alle tiders måltid» foregir å skildre gårsdagens middagsvaner, men er vel så mye et portrett av en kjernefamilie anno 2016.

FOR NOEN ÅR SIDEN da de castingansvarlige skulle finne et knippe passende skuespillere til Kon-Tiki-filmen, støtte de på et uforutsett problem. Det var umulig å finne de rette … kroppene.

På femtitallet fantes nemlig verken SATS, lavkarbodietter, gourmetburgere eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Etterkrigsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og innhule bryst, fantes ikke lenger. Millenniumsmannen var enten for muskuløs eller for pløsete.

Til slutt fant ikke de castingansvarlige annen utvei enn å droppe hele «kroppskriteriet». Så ringte de Anders Baasmo Christiansen.

Noe av den samme fremgangsmåten finner vi i den nye TV 2-serien «Alle tiders måltid», der programleder Øyvind Mund og «måltidsekspert» Annechen Bugge loser seerne gjennom Norges måltidshistorie fra 1920-tallet og frem til våre dager.

Utviklingen – «fra sild og poteter til tapas og champagne» – anskueliggjøres via familien Hille Pedersen som i hver episode forflytter seg ti år frem i tid. Reflektert i interiørløsninger, kjøkkenredskaper, matforråd, oppskrifter og skiftende kjønnsroller.

Som med besetningen i «Kon-Tiki»-filmen er det imidlertid aldri noen tvil om hvilken tidsalder familiemedlemmene Camilla (41), Christian (44), Maja (16), Jakob (15) og Elias (9) egentlig tilhører.

Kalenderen sier kanskje 1923 eller 1949 eller 1962, og far sitter kanskje demonstrativt i forværelset og røyker pipe mens mor henger over grytene inne på kjøkkenet – men vitsingen og sjargongen («uæh, blodpudding!») røper hele tiden at alt sammen bare er en lek og at familien er av den samtidige sorten.

Bak skjortekragene, hornbrillene, hårfrisyrene og de andre periodemarkørene er det som om deres egen tid tyter frem. Uæh, lungemos!

Dag Solstad skriver om denne «fastlenkingen» – hvordan tiden kleber og hefter ved alt og alle – i artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet». Han skriver: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.»

I «Alle tiders måltid» er disse nåtidssporene på full utstilling. Om serien aldri så mye foregir å være «en nostalgisk og morsom tidsreise i vår egen nære historie» sier den nemlig aller mest om oss – og vår tid.

Ikke minst hvor proft og tilforlatelig en norsk kjernefamilie anno 2016 kan te seg foran kamera. Her er ingen nøling, bare fem familiemedlemmer med solid og internalisert kjennskap til reality-sjangerens dramaturgi og konvensjoner.

Enten det skal komme «betroelser» på «skriftekammeret» (jfr. «Robinson», «BigBrother») eller utrykkes heftig begeistring over den nye stue- og kjøkkenseksjonen (jfr. «Tid for hjem», «Extreme Makeover: Home Edition»). Eller ironiseres over sin egen tilkortkommenhet på kjøkkenet og kanskje småflørte litt med den innleide kokken («MasterChef», «Top Chef», «Fingrene av fatet», «Kakekrigen», «Hele Norge baker», «Kokkekamp», etc., etc.).

«Alle tiders måltid» kombinerer elementer fra alle disse realitykonseptene og er slik et bilde på vår egen medialiserte virkelighet – der prismet som norske måltidstradisjoner skues gjennom (familien Hille Pedersen og deres strategier for å «komme gjennom ruta») gjør krav på vel så mye oppmerksomhet som Historien som sådan.

Med unntak av det fascinerende partiet om den mystiske Swami Sri Ananda Achharya som bosatte seg langt oppe i Østerdalen i 1914 og skrev en indisk kokebok for norske husmødre, er derfor de historiske erkjennelsene av den mer ufrivillige sorten.

Som når programleder Øyvind Mund (50) på litt ubehjelpelig vis forsøker å alliere seg med kidsa og refererer til noe han kaller «mp3», et musikkformat som Jakob (15) etter alle solemerker aldri har hørt om all den tid det knapt har eksistert på ti år.

I sekvenser som dette er «Alle tiders måltid» et svært avslørende generasjonsportrett – om enn ikke helt på den måten Øyvind Mund hadde tenkt seg.

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s