Faller for eget grep

flaaklypa_stills_5k-flat__1

Når robotene inntar norske medier, er det en grunn til at de leker fotballjournalister først.

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 1. april.)

Det blei 0-0 og uavgjort i Bergen etter full tid. Det stod også 0-0 til pause i kampen mellom Brann og Odd. NRKs kampreferat, 20. mars (skrevet av en journalist som skal få slippe å bli navngitt).

«SPRÅKET ER SAMSTUNDES det som skil mennesket fra Gud og det som knyter mennesket til Gud», skriver Jon Fosse i «Gnostiske essay» (1999). Intet mindre. Når robotene inntar norsk sportsjournalistikk, slik de gjør denne våren, er det altså ikke så rent lite som står på spill. Med hvilken rett kan mennesket insistere på noen særstilling i skaperverket – om robotene kan gjøre den samme skrivejobben, bare tusen ganger raskere?

Er det rart journalistene (og teologene) henger med hodet?

Bakteppet er dette: I september 2011 publiserte for første gang en robot – helt uten bistand fra menneskehender – et fullverdig kampreferat, attpåtil med noe som minnet om en human touch («Wisconsin added to its lead when Russell Wilson found Jacob Pedersen for an eight-yard touchdown to make the score 44-3»). Tidligere forsøk var skjemmet av et kantete og formalistisk preg.

«Automatisert journalistikk», ble nyvinningen kalt. Teknologioptimismene frydet seg, mens andre ble fylt av skrekk. Hva skulle de nå ta seg til? Og i forlengelsen av det: Om språket og evnen til å konstruere fortellinger ikke lenger kunne regnes som noe adelsmerke – hva sier det om oss, om mennesket? Slik beredte robotjournalistene også grunnen for problemstillinger av mer eksistensiell art.

En av grunnleggerne av Narrative Science, som hadde utviklet robotjournalisten, lot seg imidlertid ikke affisere av den slags. I stedet utbasunerte han: «In five years a computer program will win a Pulitzer Prize – and I’ll be damned if it’s not our technology». 

Fem år senere har Narrative Science og den automatiserte journalistikken ennå til gode å vinne noen journalistpris, langt mindre en Pulitzer. I selskap med Automated Insights og andre konkurrenter fortsetter Narrative Science å dytte på robotjournalistikkens grenser, men like fullt er det som om noe butter i mot.

Men hva? Eirik Solheim, rådgiver i teknologiavdelingen til NRK, pekte på noe vesentlig allerede for to år siden, i et intervju med bransjebladet Journalisten: «De [robotene] er utrolig dårlige på språk. Språk og språkforståelse».

Inntil videre er det altså på tross av språkferdighetene at robotene har fått et fotfeste innenfor sportsjournalistikken. Hvilket i grunn levner begge to like liten ære.

Eller som Helen Vogt, utviklingsredaktør i NTB, uttalte etter at nyhetsbyrået denne vinteren sikret seg signaturen til «Orbit», den nye «Tippeliga-roboten» som hvert øyeblikk skal forsyne norske aviser med fiks ferdige kampreferater i samme øyeblikk som dommeren blåser av kampen: «Våre sportsjournalister sitter akkurat nå og lager hundrevis av maler for fraser og idiomer som de skal lære roboten. Det er snakk om ord og uttrykk knyttet til for eksempel målscoring, røde kort og avslutninger på kampen.»

Noe som sikkert er ment å inngi tillit, men som i realiteten gjør det stikk motsatte. For er det noe fotballjournalistikken er godt nok forsynt med, så er det disse evinnelige frasene. Ikke bare gjør de fotballjournalistikken livløs, pregløs og automatisert.

I tillegg er de uhyre smittsomme; en stund gikk hele fotball-Norge rundt og snakket om ulike ting som var «outstanding».

Og selv ber jeg til høyere makter om at det kan passere én dag – bare én dag – der jeg slipper å høre eller lese en av følgende idiomer: «Fastsette sluttresultatet», «gå av stabelen», «duket for kamp», «brake sammen», «klabb og babb», «mot spillets gang», «oppstilling ved krittmerket», «aktiv skulder», «knottene først», «kampens hete», «tolvte mann», «kampens beholdning», «stryker tverrliggeren», «limer ballen i krysset/vinkelen».

Når det er sagt, jeg er villig til å bytte alt det mot at Champions League-kommentator Roar Stokke aldri igjen snakker om at noen «sendes i pølsebua» (og kan ta med ketchup og sennep på veien tilbake) eller bruker «autostrada» som metafor for rommet en spiller har å løpe i. Og at han aldri igjen forsøker å implementere U2-titler i de løpende observasjonene. 

Det er kanskje trøsten. Så fantasifull blir aldri en robot.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s