Spill for galleriet

160223-news-ojrecap

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 11. mars.)

«American Crime Story: The People v. O. J. Simpson» demonstrerer den tette forbindelsen mellom teater og rettsak.

«NOE ABSURD ER SKJEDD», begynte VGs Morten Ståle Nilsen i oktober, da han anmeldte den like deler uforløste og undervurderte TV 2-serien «Okkupert». Han fortsatte: «Enkelte av oss går rundt og har dårlig samvittighet for at vi ikke ser nok på TV».

Som om jeg skulle sagt det selv, det altomfattende tv-tilbudet er nemlig nok til å overvelde noen enhver. Selv den som har som jobb å se tv. Bare de siste ukene er tv-opptakeren i ferd med å knele under den akkumulerte vekten av «Happy Valley», «Better Call Saul», «Girls», «House of Cards», «Vinyl», «Togetherness», «Billions», «Mr. Robot», «Love», «Det tredje øyet», «The Americans», «Skam» og «Horace And Pete».

Såkalte kvalitetsserier – med visse forbehold – som alle er egnet til å skape dårlig samvittighet om de ikke «fortæres» eller «slukes», men blir liggende «ubrukt».

Metaforbruken er kanskje avslørende. Den voldsomme oppskattingen av tv-serien som «den nye romanen», har ikke vært nok til å forandre på det fundamentale: Tv-serien er og blir et kulturuttrykk som henvender seg til mennesket som konsument – ikke skjønnånd (om det begrepet fremdeles gir mening i våre dager).

Som om det ikke var utmattende nok å holde seg ajour med på serietilbudet til NRK, TV 2, Netflix, Viaplay og HBO Nordic, finnes det også en verden bortenfor: amerikansk iTunes, et overskuddshorn av kvalitetsserier som enhver med ambisjoner om å «henge med» er nødt til å opprette profil hos.

Her er nemlig haken ved å appellere til mennesket som forbruker og konsument: Er det noe dette vesenet ikke har tålmodighet med, så er det regionsperrer.

Og størst på amerikansk iTunes akkurat nå? «American Crime Story: The People v. O. J. Simpson», en dramatisering av rettsaken («trial of the century») mot O. J. Simpson i 1995, med størrelser som John Travolta, Sarah Paulson og David Schwimmer i hovedrollene. Tenk deg «Making a murderer» – bare med omvendt fortegn. En uhyggelig påminnelse om hva penger og ressurser kan bety for utfallet av en drapssak.

Hansken, fotballtrofeene, Kim Kardashian-forbindelsen og mediesirkuset er kanskje kjent for de fleste, men «The People v. O. J. Simpson» spenner opp et stort lerret og styrer klar av farse-elementene som hele tiden ligger på lur.

Historien begynner derfor verken med de to bestialske drapene eller den ikoniske biljakten, der flere av USAs største tv-stasjoner avbrøt sine ordinære sendinger for å sette direkte over til «the Bronco chase».

I stedet begynner historien i 1991, med det grumsete hjemmevideoopptaket av afro-amerikaneren Rodney King som blir rundjult av Los Angeles-politiet. Da den påfølgende rettsaken mot de hvite tjenestemennene endte med full frikjennelse, utløste det opptøyer av slikt format at militæret måtte tilkalles for å slå det ned. 1992-opptøyene, som kostet livet til 55 mennesker, har naturlig nok satt sitt preg på forholdet mellom byens ordensmakt og sorte befolkning.

Et forhold preget av en dyptgripende mistillit som demagoger og andre med tilsvarende interesser, vet å spille på.

Blant disse Johnnie L Cochran, Jr. (strålende gestaltet av Courtney B. Vance), hovedarkitekten bak Simpsons forsvarsstrategi. Ved å sette drapstiltalen inn i et narrativ om institusjonalisert rasisme, beredte han grunnen for en rettsak som kom til å handle om alt annet enn vitneobservasjoner og håndfaste beviser.

Regien omfattet også hovedpersonen (spilt av Cuba Gooding Jr.): I stedet for å være en voldelig og eiesyk eks-mann med fysiske, uomtvistelige blodspor hele veien fra åstedet og hjem til eget hus, ble Simpson castet i rollen som forhåndsdømt afro-amerikaner. Det til tross for at Simpson engang ikke identifiserte seg som sort. Som han sier i serien: «I’m not black, I’m O.J.»

For å få ligningen til å gå opp, må derfor forsvarsteamet ut til O.J.s bolig for å omdekorere og henge «afrikansk kunst» på veggene før juryen kommer på befaring. En kostelig scene som demonstrerer den tette forbindelsen mellom teater og rettsak – en slektskap aktoratet på sin side var helt blinde for.

Eller som Johnnie Cochran, som «Seinfeld»-karakteren Jackie Chiles er modellert etter, sier det: «Evidence doesn’t win the day. We’re here to tell a story. Our job is to tell that story better than the other side tells theirs.»

 

«American Crime Story: The People v. O. J. Simpson» vises også på SVT, og slippes på TV 3 i mai.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s