Halvkvedede viser

 

1*oMg5GpkJ0WEnBwlsaaBZuQ

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 4. mars.)

HBO-serien «Vinyl» messer insisterende om rockens tiltrekningskraft og mysterium – men greier ikke å formidle dem.

TREDJE EPISODE AV DEN nye HBO-serien «Vinyl», sendt denne uken, inneholdt en fin scene. Devon Finestra (Olivia Wilde) oppsøker Andy Warhol, hvis innerste krets hun pleide å tilhøre på sekstitallet. Skru frem til 1973 og Devon er hjemmeværende småbarnsmor med påbegynnende forstadsnevroser. På toppen av det hele er ektemannen og platemogulen Richie Finestra (Bobby Cannavale) i ferd med å kjøre det tidligere så innbringende selskapet, American Century Records, i grøfta.

Beskjemmet tropper Devon opp hos sin tidligere protesje for å be ham signere et silketrykk han ga henne for alle disse årene siden. Slett ikke fordi hun skal selge det, forsikrer hun. Warhol er imidlertid ingen dumskalle, og gjennomskuer det hele: Hun er trengt oppi et hjørne og trenger pengene. Og signaturen hans er gull verdt.

Så hvordan responderer Warhol, som ikke la skjul på sin sjalusi den gangen Richie kom feiende inn og nappet med seg hans favorittmuse? Med en viss berettiget indignasjon? Det skulle man kanskje tro, gitt den myteomspunne Andy Warhols tidligere gestaltninger på film og fjernsyn.

I «Vinyl» trer i stedet en annen Warhol frem. Her er ingen anklager; ingen bebreidelser. Bare et taktfullt møte der han vet at hun vet at han vet, men den uuttalte hinnen aldri brytes. Regimessig understrekes dette ved at bildet hviler på en av Warhols uskarpe monitorer, som for ikke å trø Devon for nære. Så smakfullt kan det gjøres.

Men nettopp derfor er scenen også en påminnelse om hva HBOs nye storsatsing kunne ha vært, om den visste hva den var og hvor den ville. I stedet er «Vinyl», for å holde oss til en nærliggende analogi, et skrangleorkester der dirigenten stort sett glimrer med sitt fravær.

Den 108 minutter lange pilotepisoden er regissert av Martin Scorsese, som typisk nok strener rett bort til favorittbrønnen – forholdet mellom frelse og selvdestruksjon; forløsning og fall. Deretter tar Terrence Winter («Boardwalk Empire», «The Wolf of Wall Street») over styringen. Sistnevnte har ry for å være et oppkomme av ideer, men uten evnen til å samle dem i et hele.

Og ganske riktig, etter tre episoder begynner smaken av blandingsprodukt å melde seg: Én del «hjelp, vi er i musikkbransjen»; én del bearbeiding av midtlivskrise; én del mordetterforsking; én del «desperate housewives»; og én del «Mad Men», i betydningen «jøss, se hvor mye lengre vi er kommet med hensyn til likestilling på arbeidsplassen!».

Her legger «Vinyl» seg så tett opptil «Mad Men»-oppskriften at den like godt skilter med sin egen Peggy Olson – den listige, ærgjerrige kontorassistenten Jamie Vine (Juno Temple). Som Peggy nekter hun å la seg omslutte av fortidens rammer.

Tilsvarende har seriens hovedperson, nevnte Richie Finestra, en hel del til felles med Don Draper. Begge har parkert konen i et gyllent bur utenfor byen et sted (Connecticut); og begge veier opp generell drittsekkoppførsel med gløtt av varme og genialitet.

I Finestras tilfelle kommer nådegavene i form av «a golden ear, a silver tongue and a pair of brass balls». Et knippe organer som har hjulpet ham å fornemme de minste væromslag i tidsånden og slik bygge et av bransjens kuleste og mest forutseende plateselskap.

All medgangen (for ikke å snakke om kokainen!) har imidlertid gått utover kvalitetssikringen, og idet vi seere kommer inn er selskapet i ferd med å kantre under vekten av dyrekjøpte feilinvesteringer som Lobo, Robert Goulet, Donny Osmond og Terry «no sell» Jacks.

For de uinnvidde så er dette virkelige artister som alle har det til felles at de er «tannløse» og ikke har fnugg av den litt esoteriske størrelsen «kredibilitet». I tillegg har selskapet pådratt seg en del overskuddsfett innen progrock-sjangeren, blant annet Emerson, Lake and Palmer. Au da.

Tiden er med andre ord moden for å trimme bedriften og finne tilbake til røttene. Som italienskættede Richie brøler til sine underordnede: «Let’s show people how rock and roll is supposed to make ya feel!»

Gid om regissør Terrence Winter tok til seg den samme instruksen.

 

«Vinyl» streames hos hbonordic.com. Nye episoder slippes hver mandag.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s