Skinnet bedrar

damien-lewis-paul-giamatti-billions-variety-cover

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 26. februar.)

I motsetning til «House of Cards» har «Billions» langt mer å by på enn den først gir inntrykk av.

DET ER KANSKJE ET TEGN på ekteskapets stilling i populærkulturen, og hvilke fortellergrep vi har vent oss til, når man blir beint fram forfjamset når den ene alfahannen i serien «Billions», den karismatiske hedgefondforvalteren Bobby «Axe» Axelrod, avslår en eksplisitt sengeinvitasjonen fra en ung skjønnhet.

Kanskje en smule smigret, men aldri riktig fristet. Hvorfor ikke? Vel, det er nå engang slik at han er gift.

Om Axe (Damian Lewis) gjør ære på ekteskapets troskapsløfter, har han til gjengjeld et mer avslappet forhold til innsidehandel og Verdipapirloven. Hvilket har bidratt til at han både er billionær og en høyt skattet filantrop i nærmiljøet (han sponser utdannelsen til barn av 11. september-ofre).

Men også til et potensielt trofe for den ærgjerrige statsadvokaten Chuck Rhoades (Paul Giamatti), som underhånden nærer ambisjoner om å stille i New Yorks guvernørvalg, en sjanse som faren av ulykksalige omstendigheter ble frarøvet.

Det er altså ikke bare sin egen forløsning som avhenger av at Chuck finner noe håndfast å ta Axe på. Også farens oppreisning står på spill, noe faren ikke nøler med å minne sønnen om.

Når han ikke er på statsadvokatens kontor og venter på at motstanderen gjør noe overilt («A good matador doesn’t kill a fresh bull. You wait until he’s stuck a few times»), liker Chuck å kaste seg inn i sadomachosistiske soveromsaktiviteter med konen Wendy (Maggie Siff), der sistnevnte spiller den dominerende (og urinerende!) rollen.

Det handler kanskje om å koble av, om å tillate seg å slippe kontrollen. Ikke vet jeg. Jeg er verken SM-ekspert eller psykiater. Det er imidlertid Wendy, som – siden dette er en tv-serie og ikke virkeligheten – tilfeldigvis er bedriftspsykiater ved kontoret til Axelrod, der hun vekselvis tjener som motivator, rådgiver, sjelesørger og terapeut.

Innsalget til «Billions» – en smukk, veldreid hanekamp mellom to slagferdige testosteronbunter på hver sin side av Loven, som måler hvem som har størst baller – er sånn sett altfor beskjedent.

Der «House of Cards» for hver sesong røper at det er mindre som rører seg under overflaten enn først forutsatt og at Shakespeare- og «MacBeth»-referansene til syvende og sist er grunne og forræderske, oppfører «Billions» seg helt omvendt. Halvveis inn i første sesong trekker den stadig nye kort og innsikter ut av ermet.

«Billions» stiller slik i samme kategori som «Scandal», også en populær underholdningsserie med langt mer forstand enn den «glossy», lettbeinte innpakningen umiddelbart bærer bud om.

I første rekke handler det om en innføring i «short squeeze», «pump the stock» og andre mer eller mindre legale manøvrer for å tjene raske penger (Andrew Ross Sorkin, finanskommentator i The New York Times er blant seriens manusforfattere). Her spiller «Billions» på lag med kinoaktuelle «The Big Short», som også gjør en fortjenestefull jobb med å innlemme oss vanlige i Wall Streets ugjennomtrengelige sjargong.

Men der nevnte film er fri for skjebner det er mulig å investere noen følelser i, har «Billions» et stort forråd. Her virvles det – som allerede antydet – opp gjenkjennelige motiver knyttet til farsarv, familieforpliktelser, alfahanngnisninger, revirmarkering, ekteskapets metafysikk, seksualitet, arbeidsliv og kjønnsroller.

I én scene krangler for eksempel ekteparet Wendy og Chuck om hvem av de to som har den viktigste jobben; og i en annen forventer Axe at kona skal legge fra seg alt og bli med på en spontan seiltur til Galapagos-øyene. Det skal med andre ord ikke såå mye fantasi til for å trekke «Billions» inn i den norske vaskehjelp- eller 8. mars-debatten.

At den norske skravleklassen fremdeles ikke har fått øynene opp for «Billions», er sånn sett et mysterium. Et dølgsmål som bare vokser om vi tar høyde for seriens klasseperspektiv, et yndet tema blant landets skribenter. I seriens midte kolliderer gamle og nye penger; berettigelse og oppdrift; privilegier og sluhet; sofisteri og instinkt – symbolisert ved henholdsvis operaelskeren Chuck og gatekjøkken-entusiasten Axe. Oppkomlingen som ikke nøler med å ta privatjeten til nærmeste Metallica-konsert.

Du kan ha alle pengene i hele verden, men ingenting slår en god hamburger og de første Metallica-platene. Uten å nevne navn, denne kombinasjonen av voldsom økonomisk kapital og beskjeden kulturell kapital, er ikke helt ukjent her hjemme heller.

 

Seks av tolv «Billions»-episoder er tilgjengelig hos HBO Nordic. Nye episoder slippes hver mandag.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s