Ansvar for egen læring

Skjermbilde 2016-02-08 kl. 15.08.41

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 12. februar.)

Skavlan billiger vranglære i beste sendetid. Det er ikke til å kimse av.

FORRIGE FREDAG VAR Jakob Oftebro gjest hos «Skavlan». Der fikk han i oppgave å forklare historien bak «Birkebeinerne», filmen som har kinopremiere i kveld. Det gikk ikke så bra: «Norge er i borgerkrig», begynte Oftebro. «Vi skal velge mellom katolsk eller protestantisk kirke. Danskene styrer over katolikkene og hele Østlandet.»

Jeg stanser ham der, før han inkriminerer seg selv ytterligere. Den oppmerksomme leser vil nemlig vite at Birkebeinerrennet er til minne om en strabasiøs flukt i 1206, da birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka (i filmen gestaltet av Oftebro) reddet livet til Håkon Håkonsson, Kong Sverres sønnesønn.

Og at protestantismen oppsto vel tre hundre år senere, i 1517, da Luther festet 95 teser til en kirkedør i Wittenberg. Et par tiår senere kom reformasjonen til områdene vi i dag kjenner som «Norge».

Konflikten mellom birkebeinerne og baglerne hadde altså ingenting med «protestanter» eller «katolikker» å gjøre, begreper som ikke fantes på denne tiden. Pavens tilhengere begynte først å kalle seg «katolikker» på begynnelsen av 1600-tallet. Det er også høyst uklart hva Oftebro mener at «danskene» hadde å tilføre en regional, «norsk» borgerkrig, som i all enkelhet sto mellom Opplandene/Viken (i dag: «Østlandet») og Nidaros («Trøndelag»).

Så hva er poenget mitt? At Oftebro har driti seg ut og sporenstreks bør legge ut på en ferd mot Canossa?

Nei. Jovisst er det en smule foruroligende at hovedrolleinnehaveren i en Norges dyreste filmer noensinne er uvitende om dens historiske forelegg, men det må være lov å snuble litt. Og større blundere har blitt ekspedert tidligere. Ikke minst i sittegruppen hos nettopp Fredrik Skavlan.

Det er for eksempel bare fire uker siden (15. januar) det samme talkshowet hadde et innslag om norske krigsbarn, som Skavlan introduserte slik: «Lebensborn het programmet Adolf Hitler satte i gang for å avle fram en arisk befolkning som skulle bringe hans tredje rike videre, nær 9000 av disse barna var norske».

Jeg stanser ham der, før han inkriminerer seg selv ytterligere. For disse 29 ordene inneholder flere feil og unøyaktigheter enn noen setning kan bære. Noe historikerne Kåre Olsen (forfatter av «Krigens barn») og Lars Borgersrud dokumenterer i leserinnlegget «Skavlan og myten om krigsbarnas opphav».

For det første er det besynderlig å hevde at tusenvis av norske krigsbarn var resultat av avl(!), et ord som kun er egnet til å vekke gale assosiasjoner og som neppe bidrar til å gjøre skjebnen til norske krigsbarn noe lettere å bære. I virkeligheten var Lebensborn en slags ideologisk forkvaklet sosialtjeneste for unge, enslige kvinner som var havnet i «uløkka».

Som Olsen og Borgersrud skriver: «Organisasjonen arbeidet blant annet for å bevare det som ble ansett som rasemessig verdifullt blod ved å forhindre at ugifte ‘ariske’ kvinner som ble gravide, tok abort. For å oppnå dette støttet Lebensborn opp om slike svangerskap ved å tilby plasser på egne mødre- og fødehjem og ved økonomisk bistand. (…) Kvinnene fikk først kontakt med Lebensborn etter at det var påvist at de var gravide og at barnefaren ble oppgitt å være tysk.»

Det er vanskelig å si noe godt om motivene til Lebensborn, men i praksis var det altså en instans hvor utstøtte «tyskerjenter» og «tyskertøser» kunne henvende seg for hjelp og unnsetning. Hvorom allting er, det hadde ingenting – absolutt ingenting – med «avl» å gjøre.

Skavlan er navet i den fellesskandinaviske offentligheten. Dette er hans største bragd – hvordan han har ritualisert fredagskvelden og bygd en fellesarena for nordmenn og svensker med ulike nivåer «media literacy» og evne til å gjenkjenne vranglære. Med denne rollen følger et stort ansvar.

Et ansvar som ikke påhviler gjestene. Når Oftebro snubler i den historiske utlegningen, retter jeg derfor min anklage mot Skavlan og hans medarbeidere: Hvor er den redaksjonelle kontrollen? Kvalitetssikringen?

Kanskje er det for mye å forlange at Skavlan korrigerer sine gjester underveis i en innspilling som skal kjennetegnes av god stemning, lave skuldre og andre feelgood-strategier. Men hvorfor ikke rette opp skaden i etterkant, i klippen? Eller i rulleteksten?

Men er det så nøye ’a, vil noen innvende. Ja, det er så nøye. «Skavlan» er en kontrakt mellom programskaperne og to-tre millioner skandinaver. En kontrakt som sier at tv-seerne ikke bare skal underholdes – men også lære noe.

Da er det simpelthen ikke godt nok å snakke uhindret om «avlsprogram» og birkebeinere med «katolikker» i hælene.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s