Bare en fyr

 

Skjermbilde 2016-02-03 kl. 12.07.43

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 5. februar.)

Louis C.K. går i Beyoncés fotspor når han lanserer webserien «Horace and Pete». Har han format til det?

PÅ SLAGET TOLV LA Beyoncé ut en videosnutt på Instagram-kontoen sin der hun meddelte omverdenen at hun i all hemmelighet hadde spilt inn en helt ny plate, og at den nå – i dette øyeblikk! – var tilgjengelig via iTunes. Slik fødtes et nytt begrep («the surprise album») og en ny måte å tenke markedsføring på. Der den påfølgende forfjamselsen og henrykkelsen blir motoren i en lanseringskampanje som ikke trenger å koste artisten et rødt øre – men driver seg selv i sosiale medier.

Tre år senere er listen over artistkolleger som har trukket veksel på det samme overraskelsesgrepet lang: David Bowie, Drake, D’Angelo, Miley Cyrus, Wilco, My Bloody Valentine, Justin Timberlake og ektemann Jay-Z, for å nevne noen.

Kan den samme «overrumplingsstrategien» overføres til film- og tv-universet?

Nei, uttalte den autoritative tv-kritikeren og podcasteren Alan Sepinwall, da han i fjor sommer fikk nettopp dette spørsmålet av en innringer. For det første involverer en tv-produksjon altfor mange mennesker til å holde den under radaren over lang tid; før eller siden vil en eller annen lyd- eller kameraassistent røpe seg. I tillegg er utendørsscener med kjente skuespillere dømt til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra omstreifende nysgjerrigperer med et mobilkamera. Og det er bare underveis i innspillingen. Siden vil etterarbeid, forhandlinger om distribusjon og yada yada yada ta sin tørn. Sepinwall var derfor kategorisk: Lekkasjer vil alltid forekomme.

Vel, så feil kan man ta. For sist lørdag, helt ut av det blå, sendte den amerikanske komikeren og skuespilleren Louis C.K. en kort beskjed ut i verden: «Hi there. Horace and Pete Episode 1 is available for download. $5. We hope you like it.»

Ingen fanfare. Ingen kampanje. Ingen annonser. Bare en like deler tilforlatelig og bardus epost til dem som ikke har vært åndsnærværende nok til å «unsubscribe» fra nyhetsbrevet. Men lykken står den sløve bi. For i andre enden av linken åpenbarte det seg en vidunderlig ny dramaserie.

«Horace and Pete», spilt av henholdsvis Louis C.K. og Steve Buscemi, er fjerde generasjons eiere i en Brooklyn-bar som ble etablert i 1916. Stedet heter Horace and Pete’s, som også er navnet på samtlige herremenn som har betjent den. Kvinnelige arvinger har hatt mindre de skulle sagt.

Når søsteren til Horace dukker opp, med advokatbistand og utestående fordringer, er derfor scenen rigget for et klassisk familiedrama (med tungen i kjaken-lån fra såpesjangeren).

Serien kan slik betegnes som en mørkere utgave av «Cheers» og en forlengelse av det vi etter hvert kan kalle Louis C.K- eller «Jobs bok»-tradisjonen: Umuligheten av å finne litt sjelefred under disse uutholdelige betingelsene vi kaller livet. Med bardisken som kombinert tilfluktssted, skriftekammer og klagemur.

Når «Horace and Pete», mot alle odds, lyktes med hemmeligholdet, henger det blant annet sammen med at den er spilt inn i hui og hast. Antagelig så sent som i forrige uke, med tanke på ferskvare-referanser som Donalds Trumps debattboikott i Iowa, den nært forestående Super Bowl-finalen (8. februar) og anklager om at quarterback Cam Newtons måte å feire touchdowns på forræder sportens ynde.

Regi- og formmessig har tidspresset gitt seg utslag i at vi er nærmere teaterstykket enn grepene som tradisjonelt forbindes med «TV», som i dette tilfellet uansett er en anakronistisk forståelsesramme, all den tid «Horace and Pete» utelukkende vil streames på mobiltelefoner og laptoper.

Med unntak av en kort visitt i leiligheten til Horace, er sceneanvisningen den samme gjennom hele første episode: en bar som ikke har gjort noen helhjertede interiørgrep på hundre år (inn døren renner derfor hipstere og andre noksagter på jakt etter en «autentisk» baropplevelse).

Å få oppmerksomhet rundt et «hemmelig» produkt, er et privilegium forbeholdt artister av et visst format. Alternativt slippes platen eller tv-serien inn i et stummende mørke. Stilt overfor denne risikoavveiningen har serieskaper Louis C.K. kommet opp med en kommunikasjonsform som bare kan kalles listig. På den ene siden tar han i bruk en lanseringsmodell reservert kjempene; på den andre siden gjør han seg liten, sårbar og utsatt for piratkopiering: «Please bear in mind that I am not a company or a corporation. I’m just some guy.»

En helt vanlig fyr som kan få millioner av internettbrukere til å drive kampanje for seg – vederlagsfritt.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s