Se hva som skjer

56a5ecd184ae16609bd4319a+v3

 

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 29. januar.)

Den hittil største bragden til TV 2s «Åsted Norge» er at programserien ikke bare lages i overenskomst med politiet – men i uttalt samarbeid.

EN MAIKVELD FOR SEKSTEN år siden ringte Per Ståle Lønning, programleder i «Sentrum» på TV 2, til Hjelmeland barnehage og intervjuet en gisseltager på direkten. Gisseltakeren, som sto midt i en bitter barnefordelingssak og var forspent med hagle og bensin, hadde holdt barn og ansatte fanget i elleve timer.

«Om politiet stormer barnehagen da?», spurte Lønning. «Jeg er så nær stupet at det er ett fett for meg. Da får vi bare se hva som skjer», svarte mannen, og ga med det kanalens daværende motto («Se hva som skjer») en gruoppvekkende og makaber valør.

Innslaget, som ikke var klarert med kanalledelsen, vakte naturlig nok massiv fordømmelse. Fra Justisministeren, PFU, politimester Sønderland («Dette er pinadø helt vilt»), foreldrene til barnehagebarna, TV 2-sjef Kåre Valebrokk og kanalens egen redaksjonsklubb, for å nevne noen. Og satte i praksis en stopper for Lønnings videre programlederkarriere. Selv kvitterte han med følgende: «Den beste ’Sentrum’-sendingen vi har laget. (…) Det er et skittent yrke vi driver med. Men det var bra TV.»

Hjelmeland-stuntet representerer et spektakulært unntak i norsk fjernsynshistorie, men er ikke uten forbindelseslinjer til andre programmer i grenselandet mellom politietterforskning og journalistikk.

I Storbritannia har «Crimewatch» (BBC) hjulpet politiet å løse saker helt siden 1984, og i Sverige har de programposter som «Brottsplass Sverige» (TV 4), «Etterlyst» (TV 3) og «Veckans Brott» (SVT).

Denne uken fikk de en ny norsk avlegger i «Åsted Norge», der TV 2s krimjournalist Jens Christian Nørve har alliert seg med et ekspertpanel bestående av tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde, forsvarsadvokat John Christian Elden og pensjonert Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen. Premieren hadde formidable 576.000 seere og utløste «tipsflom» fra innringende seere.

Programmet er slik sett en raffinering av deres egen «Øyenvitne» og mer spekulative TVNorge-varianter som «Krimkommisjonen» og «Fornemmelse for mord». Sistnevnte hyret inn «synske» og «klarsynte» for at de skulle «se» gjerningsmannen i såkalte cold cases.

Programserien var omstridt og ble felt i PFU, blant annet for å mistenkeliggjøre en identifiserbar tobarnsmor for bildrap. En kvinne politiet for lengst hadde sjekket ut av saken. Dommen fra Arne Huuse, sjef for Kriminalpolitisentralen, var ikke nådig: «Disse rådene har null verdi. Det kommer en mengde tips fra synske, men jeg har aldri sett at de har bidratt med noe som helst.»

Noe av denne samme uviljen og mistilliten var det spor av i VGs «Uløst»-podcast, som handler om Birgitte Tengs-saken. Til tross for gjentatte forespørsler, nektet politiet simpelthen å stille opp til intervju. Delvis handler det om taushetsbelagte opplysninger, offentlighetens bluferdighet og omtanke for de etterlatte, men også prestisje. Ikke alle i politiet er like velvillig innstilt til at journalister «leker etterforskere» og «kommer brasende inn på deres banehalvdel».

Like sant som at deler av motstanden bare er egenkjær revirmarkering; så er deler av den berettiget. Noen ganger har Lønning helt rett. Journalistikk kan være «et skittent yrke».

New York Times har for eksempel dokumentert at «The Jinx»-skaperne satt på fellende bevismateriale («Beverley»-brevet) mot Robert Durst i flere år(!), men lot være å gå til politiet av hensyn til programmets dramaturgi. Regissør Andrew Jareckis forsikring om at han utelukkende var ute etter å se rettferdigheten skje fyllest («get justice»), står altså ikke helt til troende. Han hadde også et annet motiv: Å lage bra TV.

Merete Smith, Generalsekretær i Advokatforeningen, skrev i forrige uke at «true crime-sjangeren er bra for vår rettssikkerhet». Begrunnelsen var at den eksponerer og kringkaster prosesser som ellers forblir i det skjulte. Eksemplene i denne teksten viser at hun med fordel kunne formulert seg noe mindre kategorisk.

For visst har politi og medier sammenfallende interesser – men bare til dels. Interessene vil aldri overlappe fullt ut. Dette er kjernen i disiplinkampen og mistroen som definerer forholdet mellom journalister og etterforskere.

Foreløpig er derfor dette den største bragden til «Åsted Norge»: Hvordan programserien ikke bare lages i overenskomst med politiet – men i gjensidig tillit og forståelse.

Vil det gode samarbeidsklimaet vedvare? Se hva som skjer!

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s