Ørnen blant partene

tumblr_m4ma7tY7dg1qm76s1o2_500_zps6ff77f7b 

 

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 22. januar.)

Den påfallende tausheten rundt Glenn Freys død røper mer om den norske snakkeklassen enn den kanskje liker å innrømme.

 

You can’t hide your lyin’ eyes

And your smile is a thin disguise

«DAVID BOWIE ER musikk for dem som for all del har ganske høy kulturell kapital, men ikke høy nok», skrev Minerva-redaktør Nils August Andresen denne uken, og satte med det den avdøde artisten inn i et bourdieusk skjema der popmusikalske smakspreferanser avspeiler lytterens sosiokulturelle utrustning.

Bowie er altså streberens musikk. Oppskattet av oppkomlingene «som for all del har ganske høy kulturell kapital», men ikke tilstrekkelig til å få adgang til de innerste salonger. Dit de ønsker seg.

Bowie-tilhengeren er derfor en tragisk figur. Beskjemmet over sin egen tilkortkommenhet står han på utsiden av det gode selskap, og kanaliserer sine komplekser «feil» vei. Ikke mot dem som befinner seg på innsiden av døren, men mot dem som engang ikke har «ganske høy kapital» og som endog ikke vet (eller anerkjenner) at døren finnes. Mot disse vender streberen sin forakt og forbitrelse.

Den typiske Bowie-lytteren vil derfor ha et langt mer anstrengt forhold til Ole Ivars og campingstoler – enn den gruppen som befinner seg på innsiden av døren, som ikke står midt i en tofrontskrig, men trygt kan lene seg tilbake i sjeselongen.

Omtrent slik resonnerer iallfall den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002), og forklarer med det «beredskapsnivået» som kjennetegner den øvre middelklassen, herunder norske journalister. Om verden er et eneste stort distinksjonsspill, gjelder det å være på alerten.

Når journalisten – omsider – forsoner seg med livets betingelser og alle kammer som er avlåst, vil han nemlig gjøre to ting. Først vil han (over-)kompensere og tilskrive «sine egne» – eksempelvis Bowie – en uforholdsmessig tyngde. Og deretter vil han bruke tid og krefter på å overvåke grenseoppgangene mellom lav-, mellom- og høykultur.

Hvilket setter forrige ukes omfattende Bowie-dekning i et lite flatterende lys. Var alt sammen bare en blanding av dannelseskomplekser og distinksjonsstrategier? Var det slike mekanismer vi bevitnet (og deltok i)? Snakke-, synse- og meneklassens bekreftelsesbehov og frenetiske revirmarkering i uskjønn forening?

Hypotesen styrkes av den påfallende tausheten rundt Glenn Frey, som døde denne uken. Eagles-skaperen ble bare 67 år gammel. Dekningen i VG kan tjene som casestudie.

Der avisen satte himmel og jord i bevegelse da Bowie døde («Hvem ringer Statsministerens kontor?!»), nøyde de seg denne uken med å oversette kunngjøringen som ble gitt på bandets offisielle facebook-side, og la til noe om norgeskonserter og at Frey hadde hovedansvaret for flere av bandets mest folkekjære låter, deriblant «Hotel California», «Take It Easy», «Tequila Sunrise», «Lyin’ Eyes», «New Kid in Town» og «Desperado». Sanger som har snurret på norske radiostasjoner i samfulle førti år.

Hvor vil jeg? Mener jeg å insinuere at The Eagles ruver like høyt som Bowie? Nei da, slapp av.

Men storhet har mange parameter, og et ugjendrivelig faktum er at The Eagles har brent seg inn i tidens vev og spilt seg inn i hjertene til langt flere mennesker enn kameleonen fra Brixton. Der Bowie hele veien har søkt seg mot kulturens ytterkanter, har The Eagles kun hatt én ledestjerne: det allmenne.

I 2003 takket symptomatisk nok arrangementet Sommer-Tromsø nei da Bowie inviterte seg selv. Han var simpelthen ikke stor nok. «Mange artister vil trekke 20.000 i Tromsø, men ikke David Bowie», forklarte konsertarrangøren. Den første samleplaten til The Eagles er til sammenligning regnet som verdens (nest) mest solgte plate (muligens forbigått av Michael Jacksons «Thriller», tallene er upålitelige).

Sjansen er derfor stor for at Erna Solberg og den jevne VG-leser, vil ha en dypere relasjon til Glenn Freys musikalske etterlatenskaper – enn Bowies.

Like fullt fant altså «folkets avis» grunn til å sette av elleve avissider da David Bowie døde; mens drivkraften i The Eagles ble avspist med et lite «loft» øverst på side ni. Et misforhold det er vanskelig å forklare på noen annen måte enn at The Eagles ligger nærmere Ole Ivars enn Bowie i det bourdieuske koordinatsystemet.

Uansett røper den redaksjonelle prioriteringen en hel del om norske journalisters selvbilde. Et folkeslag som for all del har ganske høy kulturell kapital, men ikke høy nok. Det trenger du verken hete Bourdieu eller Nils August Andresen for å bemerke.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s