Over til meg

 

The Archer

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 15. januar.)

Jeg liker David Bowie. Derfor er jeg. Det mest påfallende ved Bowie-hyllesten denne uken var oppskattingen av egne minner.

DA MICHAEL JACKSON døde for syv år siden, innevarslet det en helt ny praksis hos menneskeheten. Som noen skrev på twitter den gangen i 2009: Heretter vil svaret på «Hvor var du da [kjent person] døde?» alltid være: «på internett».

Den samme mekanismen slo inn mandag morgen, da David Bowie gikk bort. Den umiddelbare reaksjonen da jeg fikk en tekstmelding om hva som hadde skjedd, var derfor: (1) forfjamselse («hva, han har jo nettopp sluppet ny plate!»); og (2) et aldri så lite hjertestikk. Men like fort meldte behovet seg: For svingende, jeg må logge meg på!

Jeg var åpenbart ikke den eneste. I løpet av noen morgentimer var facebook og twitter omformet til verdens største minnesamvær; en kveilet flod bestående av takksigelser, hjertesukk og andre uttrykk for sorgbearbeiding. Formulert og formidlet i et felles samtalerom som bare kan karakteriseres som sjenerøst og velvillig.

«Bowies androgyne oppsyn og hans lett forserte veksling mellom ulike kjønnsidentiteter hjalp deg gjennom tenårene, sier du?» «Og ’Station to station’ åpnet sinnet ditt?». «Jeg har det på nøyaktig samme vis! Kom her, så skal du få en virtuell bamseklem av meg.»

På denne utvekslingen av sorgmuntre betroelser og trøstefulle lovord – tilrettelagt av sosiale medier – finnes det grovt sett to syn.

Den ene «skolen» anser utleveringen av ungdomsminner og snapshots fra formative musikkår som genuine uttrykk for savn og lengsler; uforfalskete vitnesbyrd om at kunsten min santen betyr noe – og i særskilte tilfeller til og med kan ryste sjelen.

Når samfunnsdebattant Kjetil Rolness uttaler at han «nesten gikk ned for telling» og «fortsatt er nummen» etter nyheten om Bowies bortgang, er det derfor ikke noe å hovere over (slik Klassekampens Mímir Kristjánsson gjør). Men snarere en påminnelse om at «føleri» og betroelser faktisk har en rettmessig plass i den offentlige debatt, at kraften fra formative musikkår varer livet ut, og at også Rolness er laget av kjøtt og blod. Skulle det være noe å okke seg over?

Den andre skolen stiller med et litt mindre forsonlig menneskesyn, og sporer de fleste tilskyndelser tilbake til menneskesinnets umettelige bekreftelsesbehov. Ivrige meddelelser i sosiale medier er sånn sett bare (dårlig kamuflerte) uttrykk for brukernes aldri sovende branding-strategier. Internett er et maskeradeball der kurateringen av egen persona om mulig går på enda høyere turtall enn «ute i virkeligheten».

Når noen deler en Bowie-sang eller en Bowie-aforisme, er det derfor ikke så mye for å gjøre ære på Bowie, som for å – bevisst eller ubevisst – signalisere til omverdenen at «jeg er av den kultiverte typen som kan min kunst- og pophistorie»; eller «jeg er en person med et dynamisk og uanstrengt forhold til kjønnskategorier»; eller «jeg er en sånn person som er i besittelse av obskur Bowie-trivia» (som at han i 1975 utelukkende livnærte seg på paprika og H-melk).

Som Bowie lærte oss: Til syvende er den menneskelige tilstand bare en serie iscenesettelser.

Tilhengere av denne skolen vil derfor ha blikk for forekomsten av ordet «jeg». Sånn sett har de/vi en god sak. Påfallende mange av hilsenene som ble skrevet denne januarmorgenen, kretset rundt pronomenet for første person entall.

I VG mintes Torgrim Eggen den gangen han, eh, ikke intervjuet sitt idol: «Jeg intervjuet aldri David Bowie, noe jeg selvfølgelig alltid har hatt lyst til.»

Mens statsminister Erna Solberg, som ifølge VG mottok dødsbudskapet med «stor sorg», erindret en fest i kjellerstuen hjemme hos en venninne hvor de hadde allsang til «Ashes To Ashes» (at låten ikke ble utgitt før Erna var godt og vel 19 år gammel, setter imidlertid bildet av denne unge, sorgløse venninnegjengen i et noe mistenkelig lys).

Tore Renberg, på sin side, valgte å løse oppgaven på følgende vis: «(…) I 1983 fylte jeg 11 år og ble David Bowie-fan. Jeg gikk i 6. klasse på Madlavoll skole utenfor Stavanger. ’Let’s dance’ ble den første 7-tommeren jeg kjøpte og starten på mitt liv som platesamler. Det er fint å tenke på i dag, at mannen jeg ble fan av var en enigmatisk kunstner (…). Det ante ikke lille Tore noe som helst om.» (mine uth.)

Til sammen brukte forfatteren sitt favorittpronomen hele 14 ganger i løpet av den korte teksten hos NRK Ytring. Slik kan det også gå, når de sosiale mediers logikk spiller seg ut i minnesamværet som er den norske offentligheten.

Forresten, jeg er fortrolig med Berlin-trilogien. Nevnte jeg det?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s