Farvel, polyfoni

aynrand

(Lest opp i Salongen, NRK P2, 11. januar.)

I SEPTEMBER KOM Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter, på banen og nærmest advarte mot boka «Underkastelse». Hvorfor? Fordi den var «det mest rendyrkede stykket høyreekstrem litteratur som har befunnet seg på norske bestselgerlister i nyere tid».

«Hva Houellebecq har gjort», hevdet Berglund Steen, og beklaget seg over den lettsindige og ubekymrede mottagelsen av boka i norsk offentlighet, «er å skrive ut skrekkvisjonen til kontrajihadistiske bloggere av typen Fjordman i romans form.»

Andre lesninger og fortolkninger hadde han lite til overs for. Dette var «høyreekstrem litteratur» som «lar leserne føle at en muslimsk maktovertagelse har rykket noen hakk nærmere.» Ferdig snakka.

Denne saken fikk en parallell denne uken da Wegard Harsvik, leder for samfunnskontakt i LO, gikk i rette med blant annet Torbjørn Røe Isaksen, NHO-direktør Dag Ekelberg og Sylvi Listhaug.

Deres forbrytelse? De hadde lest opptil flere bøker av «objektivist» og egoisme-misjonær Ayn Rand. Og attpåtil likt det de leste. Uff da!

Sånt gjør man nemlig ikke uten å ta skade på sin politiske sjel, mente Harsvik, og satte opp en direkte bro mellom Ayn Rands bøker og det ideologiske grunnsynet til Kunnskapsministeren, Integreringsministeren og en rekke andre.

Dermed gjorde Harsvik seg skyldig i det samme som Berglund Steen. Kort oppsummert gjør de to tankefeil. For det første viser de manglende forståelse for det vi kan kalle romanens ulike fortolkningsnivå. Eller for å si det litt mer høytidelig: skjønnlitteraturens flertydighet og meningsfylde.

I stedet går de til romanen som om den var en pamflett eller instruksjonsmal for den nye kjøkkenmaskinen. De leser den pålydende. Som om all mening befinner seg på det øverste og bokstavelig nivået. Som Berglund Steen sa det selv: «Det er vanskelig å se at romanen er så åpen for tolkninger som mange har hevdet».

Smak litt på den, kjære lytter. «Det er vanskelig å se at romanen er så åpen for tolkninger». Jaha, hva skulle den ellers være åpen for?

I Harsvik og Berglund Steen sitt litteratursyn er det altså ett fortolkningsnivå som bestemmer eller utgjør romanen. Og om de ikke får øye på andre nivå, så er det helst fordi de ikke finnes. Ingen grunn til å la seg affisere av tekstens allegoriske, etiske, tropologiske eller anagogiske nivå.

Den andre feilen skjer i neste ledd, når den en-gang-for-alle-definerte «meningen» som romanen angivelig er i besittelse av, nærmest skvetter opp fra sidene og inn i hodet til den som leser boka.

Derfor kan Harsvik skrive at Ayn Rand «har hatt sterk påvirkning på høyresidens politiske tenkning». Hvorfor? Jo, fordi mange politikere fra Høyre og Frp selv «innrømmer» å ha lest henne. Så enkel er altså sammenhengen i Harsviks verden. Det ene følger automatisk av det andre.

Har du Ayn Rand på nattbordet, sier du? Vel, da er skaden skjedd. Du er smittet.

For kraften er sterk når Harsvik og Berglund Steen leser bøker. De er kanskje ikke så sensitive for romanens ulike fortolkningsnivå, men de kompenserer med å tilskrive det øverste laget en ditto og voldsom påvirkningskraft.

Slik mener Berglund Steen å vite nøyaktig hva kjøpere av «Underkastelse» føler når de setter seg til rette i lenestolen («en suggererende roman som (…) lar leserne føle at en muslimsk maktovertagelse har rykket noen hakk nærmere»).

Det er kanskje trøsten, for landets forfattere, norsklærere og litterater, i en tid der stadig flere forveksler romanen med en instruksjonsmal for den nye kjøkkenmaskinen.

Det de holder på med betyr noe, tross alt.

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s