Samme prosedyre som i fjor

 dinnerforone14_v-contentgross

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 18. desember.)

Fyll, ensomhet, svekkede sjelsevner og sex mellom eldre. Selvfølgelig er «Grevinnen og hovmesteren» en naturlig del av det norske juleritualet.

 

SØNDAG KVELD VAR DET mishagsytringer i sosiale medier da TV 2 prioriterte å sende fortsettelsen på sjakkfinalen mellom Magnus Carlsen og Maxime Vachier-Lagrave – og ikke et opptak(!) av håndballkampen mellom Danmark og Sverige, slik de opprinnelig hadde annonsert.

Om det er en trøst for vaktsjefen, som nok gjorde feil strategisk avveining under stort press, skulle han bare visst hvordan folket reiste seg i indignasjon i 1992, da NRK kom i skade for å sende «Grevinnen og hovmesteren» et kvarter for tidlig.

Telefonstormen til Marienlyst endte med at sketsjen måtte settes opp på ny, så snart «Kveldsnytt» var ferdig. Bare slik kunne julefreden, eller det som var igjen av den, reddes. Et ritual er nemlig ikke noe du klusser med. Hele dets eksistensberettigelse beror på at det ikke forandres.

Av samme grunn ble den fargebehandlede versjonen av «Grevinnen og hovmesteren», som norske tv-seere fikk tilbud om å gå over til i 2001, brutalt nedstemt. Som det kimet over det ganske land: «Vi vil ikkje ha ho i fargar!»; «same procedure as last year!».

Situasjonskomedien om Miss Sophie, som insisterer på å avvikle bursdagsselskapet sitt på vanlig vis selv om alle vennene for lengst er døde, dukket første gang opp på norske tv-skjermer i 1980. Da var den samme programposten («Der 90 Geburtstag») allerede en integrert del av den tyske julefeiringen.

Stykket opptar slik en ganske særegen plass i europeisk kulturutveksling, og er i tyske Der Spiegel omtalt som en av de store integrasjonsgåtene («eine der letzten ungelösten Fragen der europäischen Integration»).

For hvordan i alle dager finner en britisk sketsj – fullstendig ignorert og glemt i hjemlandet – veien til Tyskland, og derfra til så ulike land som Østerrike, Sveits, Danmark, Finland, Estland, Australia, Færøyene og Sør-Afrika, der den overalt spiller en sentral rolle i julehøytidens ikonografi?

Og hvorfor vil ikke Storbritannia, slapstickens hjemland, vite av den?

Rainer Stollmann, professor ved Universitetet i Bremen, lanserte i 2004 hypotesen om at det skyldes sketsjens revolusjonære potensial. Harseleringen med Sir Toby, Mr. Pommeroy, Mr. Winterbottom og Admiral von Schneider –avdøde representanter for britisk aristokrati og tysk militærorden – innevarsler at privilegienes tid er omme. I etterkrigstiden faller dette samfunnsomveltende skyvet naturligvis i bedre jord blant duknakkede tyskere enn hos det britiske establishmentet – hvis fremste interesse nettopp er å verne den bestående maktorden.

Da Der Spiegel for noen år siden foretok en ringerunde til BBC, var svarene symptomatiske: De ansatte hos den britiske allmennkringkasteren hadde ikke engang hørt om sketsjen («Dinner for one»), til tross for at den i Guinness rekordbok er oppført som «den mest spilte programposten noensinne».

En annen teori knytter seg til det germanske lynnet (herunder det norske) og forholdet til det forbudte; det som er tabu. All humor står som kjent i et næringsrikt forhold til det man ikke snakker om. Jude Stewart i Slate har i så henseende skrevet at «Grevinnen og hovmesteren» «offers a slight thrill of the verboten». Hun nevner blant annet senilitet («crazy old lady»), fyll, ensomhet, døden, og ikke minst: sex mellom eldre.

Og kanskje er dette den aller beste forklaringen på den like deler forunderlige og eviggyldige appellen til «Grevinnen og hovmesteren» her til lands: Dens ritualiserte og sorgfrie omgang med forbudte temaer, som gjentas på nøyaktig samme kveld, år etter år etter år.

Etter å ha vasket gulvet, børi ved, sett opp fuggelband og pynte tre – og nyhetene har fortalt om alle barna som gruer seg til foreldrenes romjulsfyll – fullbyrdes «Kvelden før kvelden» ved at Hilde Hummelvoll (fortrinnsvis) setter over til Miss Sophies fødselsdagsfest. Der butleren James drikker seg snydens, før han geleider den skrullete og kjærlighetssyke grevinnen opp på soveværelset.

Men er han fremdeles kapabel til å få den opp? Som han snøvler frem: «Well, I’ll do my very best».

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s