Den stikkende lukten av svoveldioksid

 

 

 

25c65094091124047b45723b99de40f8

(Trykket i Dagbladet, 17. desember.)

På tide å kalle Donald Trump ved sitt rette navn.

«Det lukter fortsatt svovel her.» – Hugo Chavez, da han i 2006 entret FNs talerstol etter at president George W. Bush hadde holdt sin tale.

«THE BRIGHTER ONCE amidst the host of Angels», skriver John Milton (1608 – 1674) i «Paradise Lost», om engelen som utvises etter å ha utfordret Guds autoritet. Slik innledes en reforhandling av det diabolske, der Lucifer – engelen som styrtes – blir bærer av en opprørsk sex-appeal som hans gjenværende og underdanige englekolleger i himmelen bare kan se langt etter.

Det er denne tradisjonen vi finner spor av i filmer som «Angel Heart» (med Robert De Niro i rollen som «Louis Cyphre», les: Lucifer) og «Djevelens advokat» (med Al Pacino i rollen som «John Milton»).

Og i den Mikhaíl Bulgakov-alluderende Rolling Stones-låta «Sympathy For The Devil», der djevelen opptrer som en beleven mann med full access og diskre sjarme: «Please allow me to introduce myself, I’m a man of wealth and taste».

Og ikke et vondt ord om denne sexy, glamorøse og karismatiske djevelskikkelsen, men han er blitt altfor dominerende, sukker filosof, teolog og forfatter David Bentley Hart i artikkelen «A person you flee at parties».

Der etterlyser han en nytolkning av det diabolske – tilpasset senkapitalismen og Hannah Arendts teori om ondskapens banalitet – og minner om at Milton avslutningsvis fremstiller Lucifer som en slimete, liten frosk: «All readers of the poem recall his [Satan’s] magnificent entrance onto the stage; few recall his final exit». Det finnes altså miltonsk grunnlag for å vektlegge andre og mindre sexy sider ved djevelen.

Bentley Hart tegner konturene av en brautende, selvforherligende vulgærkapitalist, «a thug», som tjener penger på reality-tv og kasino- og ågervirksomhet. En som aldri slutter å kyte av seg selv og sin egen suksess, og som du derfor gjør klokt i å «unngå på fest». En politisk dilettant som bygger stadig høyere skyskrapere for å matche sitt eget oppblåste selvbilde. Og som for eksempel synes det er ynkelig å bli tatt til fange: «He’s not a war hero. He [John McCain] was a war hero because he was captured. I like people who weren’t captured.»

Du gjettet riktig. Bentley Hart peker på den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump som det nærmeste vi i dag kommer selve innbegrepet på Beelzebub eller Mefistofeles. «How obvious it seems to me now. Cold, grasping, bleak, graceless, and dull (…) the devil is probably eerily similar to Donald Trump – though perhaps just a little nicer.»

Jeg har likevel et bedre forslag: Lance Armstrong, syklisten og gullgrossisten som med sosiopatens glød gjøv løs på alle som våget å stille spørsmålstegn ved hans blodverdier, og som den dag i dag uttaler at han ville gjort nøyaktig det samme igjen, siden «alle gjorde det».

Slik har den amerikanske syklisten opptatt en helt særegen plass i moderne folklore. Den hensynsløse «velgjøreren» – båret på vingene av sin egen krefthistorie og veldedighet – som simpelthen nekter å se seg selv i speilet. Med andre ord: en person du gjør lurt i å unngå i selskapslivet. Med mindre du er klar for en tirade av anklager, trusler, unnvikelser og bortforklaringer.

I kinoaktuelle «The Program», basert på boken «Seven Deadly Sins» av sykkeljournalist David Walsh, omsettes disse sataniske versene i all sin bredde. Her er manipulering og aggressiv forfølging av dem som kan avsløre dopingprogrammet, branding og selvpromotering under veldedighetens flagg (som Paulus advarte om), syv gledesløse Tour de France-seire, og forakt for svakhet og tredjeplasser.

Alt sammen innenfor et pill råttent sykkelforbund (US Postal) som antok rent mafiøse proporsjoner – hele veien ned til omertà-løftet om total stillhet.

Armstrong er slik sett mer i tråd med den ondskapen Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved Universitetet i Oslo, risser opp i «Evil and Human Agency» (2005), der ondskapen slett ikke er banal og plump (som Trump), men beregnede og utspekulert. Boken kan derfor leses som en kritikk av ondskapsbegrepet slik det utlegges hos Hannah Arendt og Zygmunt Bauman, der ondskapen er byråkratisk og utilsiktet.

Det underlige er hvorfor Armstrong og US Postal ikke ble knepet tidligere. Kanskje henger det sammen med at «djevelens største bedrift var å overbevise oss om at han ikke finnes». For det mest slående med Armstrongs historie er kanskje hvor lenge han slapp unna med djevelskapen sin; og at han like gjerne kunne sluppet helt unna – for godt.

Da damoklessverdet omsider falt, via et dumdristig comeback som påkalte seg dopingjegernes blikk og oppmerksomhet, hadde han bare sin egen hybris å takke. Sånn sett skulle man nesten tro at en liten del av Armstrong ønsket å bli tatt.

Eller kanskje han bare tenkte sånn som Miltons obsternasige engel: «Better to reign in Hell than serve in Heaven».

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s