Avskjed i nåde

 

Skjermbilde 2015-12-09 kl. 13.42.37

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 11. desember.)

NRK-avskjeden til Anne Grosvold gir en pekepinn på hva som skjer når offentlighetens sentimentalitet er dollar, og vanlige nyhetskriterier er rubler.

 

FOR DEN SOM NÆRER et noe anstrengt forhold til fotballklubben Liverpool og menneskesinnets mest sentimentale utskeielser, kunne forrige sesong by på en del prøvelser. I en ellers begivenhetsløs sesong for Merseyside-lagets vedkommende ble det faktum at det var Steven Gerrards siste sesong for klubben, gjenstand for en påfallende sentimentaliseringsprosess. Uke etter uke ble tilhengere av engelsk fotball trukket inn i en kollektiv og søtlaten sorgbearbeiding – enten de ville eller ei.

At resultatene uteble bare intensiverte føleriet. Om ikke lagkameratene kunne gi 34-åringen en «verdig» avskjed, så kunne min santen mediene og publikum gjøre det. Da avskjedskampen endte med hele seks baklengsmål, kunne ikke dramaturgien vært mer fullendt fra et mediaperspektiv. Nå kunne tårene – garantisten for fotballens mening – slippes løs.

Og er det ikke litt deilig også, å kunne gråte en skvett? Slik kan som kjent det sentimentale mennesket oppsummeres: En person som blir rørt av sin egen evne til å bli berørt. Jeg blir rørt, derfor er jeg.

NRK-avskjeden til Anne Grosvold, som kulminerte med et av hovedoppslagene i «Dagsrevyen» 1. desember, spilte på de samme emosjonelle strengene. Dels en feiring av en fremgangsrik karriere i alles påsyn, og dels en sorgmunter bearbeiding av alle tings ugjenkallelige ende. Eller som nyhetsanker Ingvild Bryn lurte: «Ja, Anne Grosvold. Korleis har du det no, berre nokre minutt etter at du gjekk ut av studio?». Hele syv minutter (25:32–32:32) satte NRK til side.

Til sammenligning: Da Nora Brockstedt døde 5. november, ryddet allmennkringkasteren fem minutter i sendeskjemaet.

Det er nesten like mye tid som det Ivar Dyrhaug ble forært, da han i september – lys levende – kunngjorde at han skulle gi seg i «Beat for beat». Over to påfølgende dager i henholdsvis «Kveldsnytt» (09:00–10:42) og «Dagsrevyen» (31:05–35:38) tikket innslagene inn på til sammen seks minutter og 15 sekunder. Forhenværende Gullrekke-kollega Knut Nærum, på sin side, fikk fem minutter og åtte sekunder.

Lengden på Arne Scheies avskjedsmaraton ligger det utenfor rammene av denne kommentaren å gjøre rede for. Datamaterialet er simpelthen for overveldende: «I morgen kommenterer Scheie sitt siste hopprenn i (sett inn en hvilken som helst mellomeuropeisk hoppbakke her, kjære leser)». Men sikkert er det at overgangen til pensjonistenes rekker (og reklameoppdrag for Norsk Tipping), ble ledsaget av et melodrama du minst må være klubblegende i Liverpool for å kunne vise maken til.

Anne Grosvolds sorti ble første gang varslet i et eget nyhetsinnslag på «Dagsrevyen» for en drøy måned siden (5. november). Formodentlig slik at publikum skulle få tid til å «forberede» seg. Som nyhetsoppleser Atle Bjurstrøm kunne fortelle: «Den profilerte NRK-medarbeideren har sin siste sending i ’Dagsnytt atten’ 1. desember.»

Stikkordet er «medarbeider». For har «Dagsrevyen» ellers for vane å orientere nasjonen om hvem som snart skal skifte beite? Bare helt unntaksvis. Når kjente og kjære kollegaer fra NRK-kantinen forlater bygget, er det imidlertid andre regler som gjelder.

Da viker journalistikkens krav til «vesentlighet» plass for det som berører oss. Og her kan leseren merke seg begge de to siste ordene: «berører» og «oss».

Dette ga seg ikke minst til kjenne da NRK-profil Knut Olsen døde for snart fem år siden. Dagsrevyens nyhetsoppleser Jarle R. Håkonsen kledde seg i sort, og i hovedoppslaget mintes en gråtkvalt nyhetsredaktør Stein Bjøntegård en «god kollega og venn», mens reporter Espen Aas siterte «Shine on you crazy diamond». Andre nyheter fikk vente. «Knut» var død.

I menneskelig forstand var det i og for seg et gripende skue. Om ikke annet demonstrerte sendingen at Olsen, fred over hans minne, må ha gjort et uutslettelig inntrykk på dem som kom ham nær. «Knut var et strålende menneske», som Bjøntegård sa.

I et profesjonelt perspektiv, derimot, var seansen mindre egnet til å inngi tillit. Og åpenbarte for alle enhver hva som skjer når skillet mellom faglig dømmekraft og kollegial sorgreaksjon, helt kollapser.

Eller, for å holde oss til en populær analogi om dagen: Hva slags nyhetssendinger som produseres der offentlighetens sentimentalitet er dollar, og vanlige nyhetskriterier er rubler.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s