Ke’ det går i

978x-2

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 4 desember.)

Iscenesettelsen av det uavklarte er suksessoppskriften til både Leo Ajkic og Siri Seljeseth i «Unge lovende».

LIKE ETTER HONNINGBARNA hadde vunnet pris for årets liveartist under lørdagens «P3 Gull» på NRK, greide ikke Leo Ajkic å beherske seg lenger: «Jeg må være ærlig. Fuck denne jobben, fuck P3!» utbrøt han, tydelig opprørt over at punkrockebandet Honningbarna – og ikke hiphop-kompisen Arif – vant kategorien.

Ved hans side sto medprogramleder Christine Dancke og kastet urolige blikk i alle retninger. Men Leo var ikke ferdig ennå: «Vær så snill, la meg bare snakke i fred. Fuck alt vi driver med. Vi putter drittmusikk på hjernene til folk, og så blir det hits. Jeg orker ikke jobbe her mer (…) Fuck dette. Vi diskriminerer sånne som Arif.»

I det samme satte en panikkartet produsent over til et tilfeldig kamera som viste gulvet i konsertlokalet på Fornebu. Her gjaldt det å gjøre noe; å redde stumpene. Leos forse som programleder – hans uforutsigbare, «farlige» aura – hadde slått tilbake på arbeidsgiveren. Han hadde gått «off script».

Og i de lange korridorene på Marienlyst satt det sikkert skadefro mellomsjefer og gned seg i hendene: «Vi sa jo at dere ikke måtte satse på han der Leo, det er altfor risikabelt!».

Men i virkeligheten var jo selvfølgelig alt sammen bare avtalt spill. Leo hadde slett ikke «klikket» eller «sagt opp på direkten», slik mange i sosiale medier la til grunn, men vært lojal mot kjøreplanen. Han hadde simpelthen gjort jobben sin. Som i dette tilfellet innebar å skape «buzz» rundt et tv-program. Noe han klarte til gangs, hvilket sier en hel del om hvilken ressurs han er for NRK. For hvem andre kunne – med troverdighet – utført et tilsvarende stunt? Riktig svar: absolutt ingen.

Forutsetningen er at vi fremdeles – åtte år etter gjennombruddet – ikke helt vet hvor vi har ham. Så vanskelig er han å få tak på, at Dagbladets musikkansvarlig – selv etter at NRK bedyret at hele seansen var «according to script» – ikke helt turte å ta forsikringen for god fisk: «Om det der var skuespill, all honnør til både Leo Ajkic og Christine Dancke, for jeg trodde virkelig at jeg bevitnet årets tv-øyeblikk.» Legg merke til det innledende forbeholdet: «om». Dersom Leo kødda.

Karrieren startet på tilsvarende vis, da han i en reportasje på BTTV i 2008 kanskje – eller kanskje ikke – hev en katt utfor et stup. Denne uavklarte «virkelighetskorrespondansen» er gull verdt for tv-produsenter, som på den måten er sikret løpende dekning i nettavisene, prat i sosiale medier, og spekulasjon i pressen. Kort oppsummert: buzz.

Den samme mekanismen – uvissheten om noe er «ekte» eller ikke – tjente fiksjonsserien «Jenter» på NRK vel, der de ulike karakterene hadde egne blogger og Instagram-profiler og episodene ble publisert «real time». Slik skapte serieskaperne akkurat passe mye forvirring om jentegjengen var «fake» eller «på årntli’», noe som resulterte i en av NRKs største seriesuksesser noensinne. Oppsiktsvekkende 240.000 unike nettbrukere fulgte «Jenter» hver eneste uke. Siste episode av «Broen» er til sammenligning streamet 160.000 ganger.

Denne høsten er «Jenter»-strategien forsøkt videreført i nye NRK-satsinger som «Skam» og «Tara og Vegard».

Også «Hæsjtægg» på TV 2 – der de ulike karakterene har egne blogger «ute i virkeligheten» – har forsøkt å etablere et slikt totalunivers. Riktignok uten den samme suksessen. Skuespillerne er simpelthen altfor kjente til at noen kan spekulere i om de spiller en rolle eller «er seg selv».

Da har NRK-serien «Unge lovende» hatt større suksess, der den uavklarte forbindelsen mellom fiksjonsuniverset og det «virkelige livet» til seriens hovedrolleinnehaver og auteur, 27 år gamle Siri Seljeseth, har vært motoren i noe sånt som samtlige lanseringsintervju. Hvor mye er basert på hennes eget liv? Har hun også forsøkt seg som standuper-komiker i Los Angeles? (Ja.) Har hun også fått døra i fleisen da hun søkte om visum hos den amerikanske ambassaden? (Ja.)

Som for å understreke denne ulne grenseoppgangen, inneholder serien en scene der seriens Siri («Elise») sitter og ser på youtube-klipp av virkelighetens Siri.

Ta den, dere som fremdeles måtte operere med enkle, naive kategorier som «sann», «fiktiv», «virkelig» og «falsk»!

Og ta den, Honningbarna, hvis forrige plateutgivelse het «Verden er enkel»!

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s