Gresshoppen sleper seg fram

 

mithc_nyc_14-07-03_05

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 27. november.)

I TV-serien «The Man In The High Castle» har aksemaktene vunnet krigen, uten at de virker noe videre tilfredse med det. I stedet trer en nedslitt, mollstemt og krigstrett fascisme frem.

SI HVA DU VIL om Adolf Hitler, men det er én ting han ikke var: Han var ingen utopist. Det var ingen rosenrød velferdsutopi han lovet det tyske folk; ingen frelsesfortelling med avtalefestet rett til fem uker ferie i den andre enden.

I stedet lovet han dem blod, svette og tårer. Du vet, Skjebnens Agenter lever ikke sine dager i sus og dus – men i strid.

TV-serien «The Man In The High Castle», som ble sluppet i sin helhet forrige uke, tar utgangspunkt i et slikt blygrått etterkrigsscenario. Året er 1962, Krigen er over, aksemaktene vant, og Tyskland og Japan har delt USA mellom seg i henholdsvis en østmakt («Greater Nazi Reich») og en vestmakt («Japanese Pacific States»).

Men ikke dermed sagt at Herrefolket danser og fryder seg. Den aldrende Føreren viser tiltagende tegn på Parkinsons sykdom; forholdet mellom Det tredje riket og Solriket blir stadig kjøligere; og Obergruppenfuhrer John Smith (Rufus Sewell), en av seriens hovedpersoner, kan av sikkerhetshensyn aldri tillate seg å ta den samme reiseruten til jobb.

Nazismens tøvær har satt inn, visuelt representert ved en rustikk fargepallett fjernt fra det rene, klare uttrykket som preger Leni Riefenstahls propagandafilmer. De «heroiske» krigshandlingene er over, men blodslitet vedvarer. Og bak enhver sving lurer «terrorister» og andre «folkeforrædere».

Slik demonstreres fascismens utmattende dynamikk. Den har ingen hvilepuls, men defineres av et like konstant som ekstremt beredskapsnivå – i et stadig mer administrativt krevende Lebensraum. Der ondskapen gradvis institusjonaliseres og trivialiseres.

I en akkurat passe underspilt scene i den første episoden begynner det å dale hvite flak fra himmelen. «Hva er det?» spør vår mann, Joe Blake (Luke Kleintank), som er på farten inn i de nøytrale fjellområdene, klemt mellom den tyske og japanske sonen. Snø? Aske? Dun?

«Å det», svarer en vennlig politimann, og nærmest trekker på skuldrene. «Det er bare sykehuset. De brenner krøplinger og mentalpasienter på tirsdager.»

På like tilforlatelig vis avsløres skjebnen til den forhenværende amerikanske hovedstaden, Washington DC. Å den? Den ble jevnet med jorden av en atombombe.

«The Man In The High Castle», basert på en av Philip K. Dicks mest populære romaner, tegner slik et tablå mange vil gjenkjenne fra Robert Harris-thrilleren «Fatherland» (1992), der året er 1964 og et krigstrett «Germania» er i ferd med å gå opp i limingen, blant annet på grunn av trykket fra ungdommens råskap, frihetsbejaende jazz og annen «negroid innflytelse». Samt kristendommens radikale kjærlighetsbudskap; Bibelen er symptomatisk nok forbudt i begge universer.

Det lille som er av håp i «The Man In The High Castle», knytter seg til den mytiske slottsskikkelsen som produserer korte nyhetsbulletenger – tenk Filmavisen – som foregir at de allierte vant krigen. En av disse filmrullene heter «The Grasshopper Lies Heavy», en henvisning til forgjengelighetsløftet i Forkynneren (12,5): «Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram og kapersfrukten brister».

Filmklippene distribueres i det skjulte blant motstandsbevegelsen, og gir næring til håpet om at det er mulig å forestille seg en annen fremtid. For en dag skal alt forgå, loves det. Selv den altomfattende betongkolossen som er naziregimet vil smuldre hen: «krukken knuses ved kilden og hjulet knekker og faller i brønnen».

De (kontra-)faktiske filmklippene innenfor et kontrafaktisk univers, blir for seerne et varsku om to ting. For det første om håpets forutsetning i forestillingsevnen. Dersom vi ikke kan se for oss et bedre samfunn, er det heller ikke mulig å kjempe for det.

For det andre er bulletengene en påminnelse om hvor annerledes historien fort kunne artet seg, en advarsel med enda dypere gjenklang i en tid hvor Europa skjelver. Der liberale verdier og prinsipper – som vi gjerne oppfatter som «selvsagte» og «selvinnlysende», men som i virkeligheten er historisk betinget – er under press fra krefter som har gått ned helt andre stier.

«The Man In The High Castle» er tilgjengelig på strømmetjenesten Amazon Instant Video (regionsperre). Flere episoder kan også søkes opp på YouTube.

 

 

Advertisements

One thought on “Gresshoppen sleper seg fram

  1. Tilbaketråkk: Historiens løfter | h. nyhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s