Du skal snakke mye

Skjermbilde 2015-10-31 kl. 10.54.49

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 30. oktober.)

Enkel regi og lave produksjonskostnader bidrar til at panelsjangeren brer om seg i norsk offentlighet. Ikke uten omkostninger.

FOR NOEN ÅR SIDEN ble Thomas Seltzer kalt inn på kontoret til Charlo Halvorsen, underholdningsredaktør i NRK. Kunne bassisten og deathpunk-ideologen tenke seg å bli programleder? «Hva, meg?» kvapp Seltzer, som ikke hadde noe som helst erfaring med den slags fra tidligere.

Hadde det helt rablet for underholdningsredaktøren? Var han virkelig villig til å gi ham et eget program, sånn helt uten videre? Riktignok på NRK3, men lell!

Men Charlo var parat: «Slapp av, Thomas!» sa han. «Dette er fjernsyn med lavt innslagspunkt. Billigere tv går det knapt an å produsere.» (Jeg parafraserer en scene Seltzer selv har gjengitt i intervjuer).

Og dermed ble «Trygdekontoret» skapt, nasjonens «popkulturelle fyrtårn i natt og tåke», der Seltzer og hans «saksbehandlere» løser problemer «du ikke engang visste du hadde». Kostnadseffektiv tv, bevares, men ikke desto mindre et kjærkomment innslag i det norske tv-tilbudet.

For «Trygdekontoret» skinner kanskje aller klarest når vi kontrasterer det mot – hold deg fast! – fredagspanelifiseringen av den norske offentligheten. Oppkalt etter programposten «Fredagspanelet», som ved sist opptelling hadde hele tre ulike inkarnasjoner – henholdsvis hos P4, «Kulturnytt» og Østlandssendingen.

Formelen kan oppsummeres slik: Programleder og gjester samtaler om løst og fast med utgangspunkt i en påstått trend eller den siste ukens nyhetsbilde. I tillegg til å gi mye valuta – altså sendetid – for pengene, kjennetegnes konseptet ved «løs snipp», «lave skuldre» og «god stemning». Og som regel er Trygve Hegnar med.

Til grunn ligger en forestilling om at dersom du samler en gjeng medievante mennesker og lar dem snakke seg varme, så blir det bra – eller i det minste bra nok. En grunnantagelse som ikke alltid overlever møtet med virkeligheten.

Eksemplene er altfor mange til å ramse opp, men for å konsentrere meg om den oppløftende delen av spekteret: Bare hos BT kan «Preik», «Kvitter» og «Ballspark» nevnes. Der to av disse antyder noe om innholdet, hinter følgende programtitler om rammen eller innpakningen: «Panelet» (VGTV), «Musikkpanelet» (NRK P3), «Morgenmøtet» (Dagbladet-tv), «Lørdagsrådet» (NRK), «Selskapet» (NRK), «Tørnquistklubben» (TV 2), «Fotballklubben» (TV 2) og «Trygdekontoret» (NRK).

Det er altså i dette spennet vi finner den stadig mer omgripende «panelsjangeren»: Fra fyrtårn i natt og tåke til kostnadseffektivt fyllstoff. Fra lineær-tv til nett-tv til podcast. Fra det brede («Nytt på nytt») til det smale «(Wildcard FC»). Fra det opplysende og innsiktsfulle til det Søren Kierkegaard med misbilligelse kalte «Byens snak», og mente med det en «åndløs» tale, som særlig «Journalisterne», «Barbererne» og «Kræmmersvende» gjorde seg skyldig i.

Knut Schreiner skrev tidligere i år om «litteraturhusifiseringen» av norske musikkscener. Festivaler «eventgjøres» og blir like mye møteplasser for prat og paneldebatt – som for musikk. Gitaristen la ikke skjul på at han talte fra hjertet: «Folk virker akkurat nå mer interessert i hva man har å si, enn i at man skal plugge i gitaren (…) Praten er den nye rocken.»

Den store panelifiseringen spiller på den samme mekanismen: En oppvurdering av praten som sådan, av seminaret og «Byens snak».

Der en typisk norsk musikkfestival nå preges av paneldebatter om digitalisering, framtidsutsikter og nye rekrutteringskanaler, er også fredagspanelifiseringen tett forbundet med en pågående omstillingsprosess og laugsfølelse av krise.

Det er mot et slikt bakteppe at Aftenposten-TV bare i løpet av de siste ukene har lansert to nye panelkonsept, henholdsvis et kulturprogram med den noe uinspirerte tittelen «Kultur» (hvor er innholdsmarkedsførerne i Aftenposten brand studio™ når man trenger dem?) og «Latter».

Sistnevnte et skrekkinngytende samarbeidsprosjekt mellom Aftenposten og humorscenen Latter, der Sarah Natasha Melbye og gjester fra Stand Up Norge setter sitt «skråblikk på nyhetsuken» og forsøker å «finne den rette balansen mellom humor og alvor». Eller som det het i det ene stikket 25. september: «Det må gjøres noe gøy ut av flyktningkrisen».

En formildende omstendighet er at ingen kan beskylde Latter-sjef Elina Krantz for å gå høyt ut: «Nå ligger jo listen relativt lavt på humorfronten i Aftenposten og det er vi egentlig litt lettet over. Blir ikke akkurat som å hoppe etter Wirkola.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s