De forspilte sjansers triumf

Foto: NTB / Scanpix

(Trykket i BT, 16. oktober.)

Den nye Kniksen-boken er en sorgmunter fortelling om en tragisk helt som kunne fått mer ut av karrieren. Men som nettopp derfor elskes enda mer.

«GI MEG EN HELT, og jeg skal skrive en tragedie», uttalte en gang F. Scott Fitzgerald. Beretningen om Roald «Kniksen» Jensen setter de samme motivene i spill. Boken mangler analytisk dybde og preges av litt hastig redigering, men kompenserer med hjerte, nitid research og omfattende kildetilfang.

Hvem var han? spør Synnestvedt innledningsvis. Det er nok fruen, Eva Jensen, som vet best: «Nøyaktig, ærekjær, sta, raus og tålmodig. Direkte, men også leken.»

Forfatterens kronologiske tilnærming til stoffet gjør at boken følger samme dramaturgi som Kniksens fotballkarriere – triumfene kom tidlig: Seriegullene i 1962 og 1963; samt ydmykelsen av Sverige i 1960, da han bare 17 år gammel kjørte karusell med sølvmedaljevinnerne fra VM to år tidligere, og venstrebacken deres ble så svimmel at han aldri igjen fikk ikle seg den gule landslagsdrakta.

Deretter går det mer i stå, både litterært og fotballmessig. Klimaksene uteblir.

«Kniksen – født til fotball» er derfor en fortelling om en nådebegavet fotballspiller, kanskje det største naturtalentet dette landet har fostret. Som Davy Wathne siteres på: «Etter å ha ventet i over 40 år, har jeg erkjent at en slik fotballspiller opplever jeg ikke igjen.»

Men like mye er det en fortelling om uforløst potensial, dårlige rådgivere, uforståelige beslutninger, forspilte sjanser og b-lagsfotball i Skottland.

Kort sagt: alt som kunne ha vært. Og her ligger nok mye av tiltrekningskraften i Kniksen-mytologien. Den vekker til live en kontrafaktisk håpsfortelling som handler vel så mye om hva Kniksen kunne ha utrettet på fotballbanen, som hva han faktisk fikk til.

Derfor er det de færreste som dveler ved at han på høyden av sin karriere spilte flere kamper for Hearts reservelag (125) enn for A-laget (116). Eller at den nesten syv år lange profftilværelsen i Skottland (1964-1971) resulterte i fattige 25 scoringer. Eller at Brann kjempet mot nedrykksstreken i hans tre siste sesonger for klubben (1971-1973).

Da ser en typisk samtale om Kniksen i stedet slik ut: Tenk om han hadde takket ja til det Inter-tilbudet! Eller det fra Milan! Italiensk fotball hadde passet ham mye bedre enn den skotske gampefotballen. Sukk, han fortjente så mye mer!

Vi gjenkjenner det samme vemodet i mytologiseringen av Tom Lund, det nærmeste vi her på berget har kommet en egen Zinedine Zidane. Lunds kombinasjon av flyskrekk og hjemmekjærhet gjorde at han takket nei til en rekke europeiske toppklubber. Slik «mistet» han – som Kniksen – sine beste år i et ligasystem som på ingen måte ytte ham rettferdighet.

Offermotivet, som i Kniksens tilfelle intensiveres av at han ble nektet å spille på det norske landslaget mens han tjente til livets opphold i Skottland, gir hyllesten en sentimental valør; et stikk av dårlig samvittighet. Gjorde vi nok ære på ham? Klarte vi å uttrykke hvor høyt vi setter ham? Forsto han det?

Den bergenske fornemmelse av ikke riktig å nå frem med sin takknemlighet, gjør lovprisningen bare enda mer akutt. Enda mer iherdig.

Dette har sin forutsetning i særlig to forhold. For det første at Brann-avskjeden var prematur og preget av personkonflikter.

Da Kniksen spilte sin siste Brann-kamp – mot Glentoran i Europacupen i Belfast 1973 – var han kun tretti år gammel, og beina kunne sikkert greid fire år til på toppnivå. I stedet gled han inn i en ubestemmelig limbotilværelse – delvis aktiv/delvis pensjonert – hos klubber som Bjarg, Frigg, Huftar og Hardy.

Dermed fikk Brann-fansen aldri «closure», og en vag fornemmelse av å ha sviktet sitt bysbarn snek seg inn. Anmodninger om comeback i Brann-trøya og andre forsonende gester, fortsatte derfor til langt ut på åttitallet.

Ja, på mange måter driver Bergen fremdeles og reparerer sitt forhold til Kniksen.

Bedre ble det ikke da Kniksens gullklokke ble stjålet under et innbrudd i Eva Jensens hus på Sikthaugen Terrasse i Bergen i november 2010. Dusør ble utlovet, men klokken er aldri kommet til rette.

Et passende symbol på et kjærlighetsbånd mellom by og spiller – hvis lisser aldri riktig lot seg snøre i en solid dobbeltknute.

For dette handler selvfølgelig også om Kniksens tragiske endelikt; at han døde bare 44 år gammel, med fotballstøvlene på. Her er forfatteren på sitt beste. Han maner frem en bergensk høstkveld, en old boys-trening med småregn og sur vind. Grusbanen er gjørmete og sleip.

«En av de lett grånende karene spilte i sin gamle, røde landslagsdrakt. Roald het han i denne forsamlingen. Mot slutten av kveldens treningskamp lå laget hans an til et stortap. Men plutselig var stillingen 5–5, etter noen Kniksen-raid av godt, gammelt merke. Samtidig dro klokken seg mot halv ni. De skulle også ha tid til det faste rekesmørbrødet på Hotel Norge etter treningen. ’Første mål vinner’, ble de enige om. Det var snart på tide å ta kvelden.»

Syv dager senere, tirsdag 13. oktober 1987 ble Roald Jensen begravet fra Fyllingsdalen kirke.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s