I en sofa fra Ikea-land

AKb7j9VoL--URIgPdPvn3w0u6-K650OXen2wSsLCS7HQ

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 16. september.)

NRK-serien «Sofa» kommer med en instruksjonsmal som deltagerne må forholde seg strengt til. Forrige torsdag gikk det galt.

I AUGUST LANSERTE John Landgraf, sjef i det amerikanske tv-selskapet FX Networks, begrepet «peak television», som kan minne om M. King Hubberts teori om «peak oil», altså det tidspunktet der hastigheten på oljeutvinningen snur. Men der ekspertene strides om oljetoppens time, var Landgraf klar: «peak tv» inntraff i år, i 2015.

Aldri igjen vil tv-produksjonen gå på et så høyt turtall. Tv-sjefen, som har oppsyn med serier som «The Americans», «Justified» og «Louie», viste til at det i år produseres hele fire hundre ulike drama- og komedieserier for det engelsktalende markedet: «There’s just too much competition, so much so that I think the good shows often get in the way of the audience finding the great ones.»

Eller som VGs Morten Ståle Nilsen formulerte det her forleden: «Noe absurd er skjedd: Enkelte av oss går rundt og har dårlig samvittighet for at vi ikke ser nok på TV.»

Landgraf konkluderte med at vi var kommet til et metningspunkt. Herfra og ut vil derfor pilene snu. Neste år vil det produseres litt færre serier, og året deretter enda litt færre. Og så videre. Før hvilepulsen gjenfinnes.

Det altomfattende tv-tilbudet, egnet til å overvelde noen hver, forklarer kanskje appellen til programmet «Sofa», der vi får en slags oppsummering av «snakke-punktene» fra den siste tv-uken, uten å måtte gå omveien om å se alle programmene i sin helhet. I stedet har programskaperne kuratert en slags «greatest hits», akkompagnert av såkalt vanlige mennesker som kommenterer det de ser.

«Sofa» balanserer slik på en smal knivsegg. På den ene siden skal showet ivareta forestillingen om at dette er «vanlige mennesker» som ikke «gjør seg til» men bare «er seg selv». På den andre siden har Jan, Silvia, Tore, Adam og Co. en performativ arbeidsinstruks. De bærer programmet på sine skuldre og er simpelthen nødt til å prestere; til å «komme gjennom ruten».

Oversatt til teateret kan det formuleres slik: Deltagerne må både bryte ned og gjøre ære på «den fjerde veggen» – på samme tid.

Denne balansegangen er uhyre krevende, og gulvet på Marienlyst er angivelig fullt av filmopptak som NRK har vært nødt til å klippe vekk fordi deltagerne glemmer hvilken ramme de jobber innenfor. Kilder forteller at dette særlig var et problem i starten. Enkelte av deltagerne kunne for eksempel finne på å danse i sofaen eller hengi seg til annen utagerende virksomhet – i den tro at den slags skulle være god tv.

De hadde altså misforstått hele programmets forutsetning: At sofasitterne (sofistene?) må oppføre seg som om de nesten har glemt at de blir filmet. Men samtidig «levere» overfor et publikum de vet at teller omtrent 400.000 seere. Disse to parameterne – mellom «altfor naturlig» og «altfor affektert» – definerer sofistenes boltringsrom.

Foreløpig har tv-skaperne forstått viktigheten av denne rammen. Forrige torsdag begikk de imidlertid sin første kardinalfeil. Jeg tenker på sekvensen der Stein Erik Hagen kommer ut av skapet hos «Skavlan». Leserne vil vite at NRK slapp «homo-nyheten» nesten et døgn før selve sendingen; at norske nettaviser følgelig gikk helt bananas; og at du var nødt til å sitte fast under en gapahuk om du ikke kjente til hva slags bekjennelse som ville komme i Skavlans skriftekammer når kvelden senket seg 2. oktober.

Dette ville av en eller annen grunn «Sofa» ikke ta innover seg. I stedet forsøkte de å late som om det knyttet seg stor spenning til valget av Rimi-Hagen som første gjest ut. Som sofasitterne liksom-uvitende sa til hverandre: «Rimi-Hagen, du! Blir spennende å se hva han har å si!». Dette på et tidspunkt da altså alle andre i Kongeriket Norge visste nøyaktig hva Rimi-Hagen hvert øyeblikk skulle meddele.

Det hører med at ikke alle deltagerne i «Sofa» er like gode skuespillere. Flere av dem er «profesjonelle» i den forstand at de har en lang cv med andre TV-opptredener («Homsepatruljen», «Den store reisen», «Sangstjerner») og «skjønner greia», men langt fra alle. Det var derfor en enkel sak å avsløre når noen av dem helt opplagt snakket mot bedre vitende.

Dermed slo det performative aspektet ved «Sofa» for tydelig igjennom. Vi var ikke lenger på besøk hos vanlige folk som bare er seg selv, men i en regissert NRK-virkelighet. Poff, så for luften ut av konseptet.

Måtte neste episode gjenopprette den gode balansen.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s