Håp i hengende snøre

hero_EB20080804REVIEWS808070305AR

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 9. oktober.)

Philippe Petits linedans mellom tvillingtårnene vekker fremdeles håp, mer enn førti år senere. Nå er spillefilmen her.

 

I AMERIKANSK FOLKLORE HETER det at den franske balansekunstneren Philippe Petit lærte new yorkerne å elske World Trade Center. Før Petit snek seg opp i det ene tårnet og balanserte på en vaier over til det andre tårnet en tidlig augustmorgen i 1974, var det komplett umulig å elske de to tårnene. Hvorfor? Fordi de var stygge og tegnet med revisorens bunnlinje som eneste ledestjerne.

Slik tok de fire hundre meter høye byggene Kunsten ut av ingeniørkunsten. Tilbake sto en forrædersk konstruksjon; et arkitektonisk svik mot alt en skyskraper kan og bør symbolisere: Du vet, en vertikal hyllest til menneskesjelens guddommelige gnist og lengsel mot himmelen.

I stedet struttet altså tårnene som to viagra-sponsede betongereksjoner; en konstant fornærmelse mot den (innbilte) amerikanske bluferdigheten. Så vulgære i sin hyperkapitalistiske logikk at selv Wall Street-meglerne kastet et beskjemmet blikk ned i asfalten når de hastet forbi.

Men det var før en 24 år gammel franskmann trakk en høyspentkabel fra det ene tårnet til det andre, og beveget seg over; frem og tilbake, vekselvis dansende, knelende og liggende, i hele 45 minutter. Med ett sto to nye tårn foran byens befolkning, og herligheten lyste om dem. Sannelig, de er jo vakre!

Omtrent slik går fortellingen om Philippe Petits rite de passage gjennom Manhattans luftrom, gjengitt i både bøker («To Reach the Clouds») og dokumentarer («Man On Wire»). En symboltung overfart som på mystisk vis evner å fortelle oss noe sant og dypsindig om skjønnhetens vesen og menneskets overskridelsespotensial. Eller som filmregissør Werner Herzog har omtalt hendelsen: «En kvintessensiell metafor for et ekstatisk øyeblikk, en sannhet om at vi kan fungere hinsides våre begrensninger.»

Philippe Petits svev over «ze void» (som han selv sier) utgjør naturligvis også klimakset i kinofilmen «The Walk», regissert av Robert Zemeckis, som har premiere i dag. Ikke at det er noe som tyder på at Petit gjorde det for publisitetens skyld. Som han sa til bladet Esquire, da det kom opp at han en annen gang balanserte over en 700 meter lang ravine, og den eneste som fikk det med seg, var en bonde som var ute med buskapen: «But the cows remember.» Kuene husker.

Skjønnhet kommer i mange varianter. Det finnes mennesker blant oss som får tårer i øynene når de tenker på Federers U.S. Open-finale i 2005, på Andrea Pirlos ballfølelse, eller på Bobby Fischers sjette parti mot Boris Spassky i Reykjavik i 1972. Eller på diagonalgangen til skiløperen Johs Harviken.

Eller første gangen Michael Jackson, under en Motown-hyllest i 1983, introduserte verden for the moonwalk. I dag er kanskje dette et oppbrukt triks, men, kjære leser, let opp klippet på youtube – og hør publikums reaksjon!

Philippe Petits skydans over «ze void» idet morgentåken letter 7. august 1974, kombinerer flere av disse motivene: De kattemyke trinnene som forbløffer og gjør at vi publikummere ikke kan annet enn å slippe ut et opprømt hvin; de umulige Federer-manøvrene som gjør narr av naturlovene slik vi kjenner dem; det lette, lekende frasparket til Harviken; den salige touchen til Pirlo; Fischers grasiøse oppvisning i vilje, kraft og tankesprang.

Alt dette antyder noe av grunnen til at Philippe Petit fremdeles mottar daglige takksigelser, mer enn førti år etter lovbruddet. Og at det stadig er god forretning å lage bøker, dokumentarer og spillefilmer (og kommentarer, som denne) om hendelsen. Fordi det handler om en manns triumf over alt som binder oss til jorden; en rent fysisk manifestasjon av det litterære «svevet» Jon Fosse hele tiden jakter på.

Heller ikke hovedpersonen selv er blind for disse perspektivene. Som han uttalte i et intervju med Dagbladet i 2009: «Du går blant skyene, iblant fuglene, hvordan kan du da ikke være en poet?».

Han fortsatte: «Det øyeblikk du behandler lina som et levende vesen, da innleder du ikke et show, men en dyp og meningsfull performance som jeg i mangel av et bedre ord ser på som en form for nattverd. En nattverd for hele planeten.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s