På sporet av den tapte tid

r69UQPwkk5dPGewVrn506wG4x-h8OvnEwhYUoFN8CqgA

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 2. oktober.)

NRK-serien «Datoen» kaster lys over en del av den norske historien som kanskje eller kanskje ikke er underbelyst.

«SER VI PÅ NORSK ALLMENN sakprosa, er det slående hvor liten interesse som vies tiårene mellom krigens avslutning og milleniumsskillet», skrev forfatter og historiker Ivo de Figueiredo i Morgenbladet i sommer.

Han konstaterte at våre historikere – som han omtalte som «Guds øyne på jorden» – sliter med å fortelle Norges historie etter frigjøringen og at det norske folk derfor «mangler epokefølelse». Einar Lie, historieprofessor ved UiO, istemte: «Det er en mangel på en generell tidsfornemmelse».

Her er det nok verdt å minne om at de begge snakker om sakprosaen – og kun den. Som Figueiredo presiserer: «I stedet er det romanforfatterne som forvalter vår nære fortid». Han kunne nok med fordel nevnt tv-mediet også. For Figueiredos påstand om at det «er akkurat som om det ikke finnes historier verdt å fortelle fra 60-, 70 -og 80-årene» virker regelrett absurd om vi holder den opp mot vår tids tv-produksjon, som nærmest flommer over av historier fra denne epoken.

Ta for eksempel NRK-serien «Tilbake til …», som lener seg på gamle «Filmavisen»- og nyhetsklipp og som tilsynelatende går i reprise hver gang jeg skrur på tv-en.

Programserien «Datoen» er symptomatisk for det samme, der vi i hver episode treffer tre personer – en kjendis pluss to «vanlige mennesker» – som er født på nøyaktig samme dato. Tre liv og tre skjebner. Men også noe som forbinder dem: Tre ulike livsløp flettet inn i de samme historiske betingelsene. På den måten er «Datoen» også en påminnelse om alt det vi mennesker ikke er herre over – hvordan fødselsdatoen legger et sett skjulte føringer på livet som vi ikke har annet valg enn å adlyde. Ugjennomtrengelige i sanntid, men opplagte i retrospekt.

Dag Solstad er innom denne mekanismen i artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet». Han skriver: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.»

Hvilket forklarer hvorfor NRK elsker å grave i de rikholdige arkivene sine, og hvorfor klippene gjerne akkompagneres av en godlynt, sentimental mine som liksom sier: «Næmmen, se så rare vi var! Også så oppstyltet vi snakket! Men vi var nå søte og da!».

Hele fire av høstens seks «Datoen»-episoder kretser rundt kjendiser som fødes i løpet av det vi kan kalle gjenoppbygningen eller dugnadsårene: Eva Joly (f. 1943), Wenche Myhre (f. 1947), Jens Stoltenberg (f. 1959) og Magne Furuholmen (f. 1962). I sesong to av programserien, som sendes på nyåret, blir det gjensyn med blant annet Åse Kleveland (f. 1949), Arne Treholt (f. 1942) og Anne B. Ragde (f. 1957) – og deres coming of age.

Ivo de Figueiredo kan derfor senke skuldrene. Nordmenn flest har nok langt mer alvorlige hull i allmennkunnskapen enn den som har med de formative årene til disse kjendisene å gjøre. For om det er én ting jeg kan si etter å ha sett flere av disse episodene, så er det at jeg mangler verken «epokefølelse» eller «generell tidsfornemmelse». Og at det ikke akkurat er «slående hvor liten interesse» som vies dette avsnittet i norsk historie.

Om noe er iøynefallende, så er det vel heller det stikk motsatte – hvor stor interesse det er for historier fra denne tiden. Premieren på «Datoen» (6. september) hadde eksempelvis en halv million seere. Mens prestisjesatsninger som «Halvbroren» (2013) og «Erobreren» (2012), som alluderer den samme perioden i norsk historie, hadde enda flere seere (til tross for at de to seriene var nøyaktig like dårlige).

Når Ivo de Figueiredo og Einar Lie hevder at fortellingen om etterkrigs-Norge er underrapportert og «fanget i akademiske skyttergravskonflikter», snakker de derfor om en ganske snever del av virkeligheten – den som har med sakprosa å gjøre.

Betyr det at de tar feil? At de bare gråter for sin syke mor? Nei da, for det første er det forskjell på mimring og forskning. Og for det andre er litt av problemet at larmen fra fjernsynsapparatet og populærkulturen skygger for andre innfallsvinkler.

Her skal «Datoen» ha honnør, som til dels gjør en fortjenestefull jobb med å åpne opp for nye perspektiver ved å slippe til «vanlige mennesker».

På den annen side har du 68-ernes ustanselige meddelelsesbehov og hang til selvmytologisering. Mot disse kjemper nok selv «Guds øyne på jorden» forgjeves.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s