Trilleformularet

Mattis Herman Nyquis

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 25. september.)

Den tragikomiske pappabloggeren i TV 2-serien «Hæsjtægg» tar «knausing» til nye høyder.

FOR NOEN ÅR SIDEN fortalte finansmannen Jan Haudemann-Andersen om sitt forhold til barnevognen: «Jeg hjalp konen min en gang med å dytte fra Sognsvann til Ullevålseter, fordi det ble så tungt for henne. Men jeg likte det ikke. Jeg er rett og slett ikke glad i å se menn trille barnevogn».

Det er sikkert unødvendig å legge til at finansmannens betroelser ble møtt med voldsom indignasjon. Hvordan våger han?!? Var vi ikke blitt enige om at far skulle omfavne fedrekvoten med lyst og takknemlig lovprisning? Si meg, har han ikke engang bladd i Mannsrolleutvalgets NOU-utredning?

Som nybakt far målbar Haudemann-Andersen en ideologi og en tilnærming til pappapermisjonen som Den norske omsorgsstaten kunne sverge på at den hadde utradert. Eller som det het på kommentatorplass i avisen Nationen: «Tving ham ut med barnevogna!».

På samme tid hevder mange at mannsrollen er krise. Mannens tradisjonelle kjønnsidentitet – knyttet til roller som forsørger, verge og familiens overhode – er devaluert og satt ut av spill.

Tilbake står angivelig en puslete evnukk som famler i skolen og bor alene og barnløs i distriktene. Og hvis eneste gjenværende måte å utøve sin manndom på er knyttet til jakt, fotball, mikrobryggeriøl og vinningskriminalitet. To tall som gjerne gis til støtte for denne teorien: En av fire norske menn vil aldri oppleve å bli far. 94 prosent av norske innsatte er menn.

Litterært har denne sosialdemokratiske mannsskikkelsen – som med vekslende hell sjonglerer mellom vaginalstatens og genetikkens krav – kanskje fått sitt mest pregnante uttrykk i Knausgårds «Min Kamp»-serie (især toeren), der hovedpersonen kjenner på sin «rasende attenhundretallsmann» samtidig som han gir tåteflasken et veltemperert vannbad.

To varianter av den samme mannen – herjet av det samme krysspresset – finner vi i den nye tulledokumentaren «Hæsjtægg» (TV 2), der vi møter et utvalg bloggere og deres gjenstridige forsøk på å avstemme terrenget med kartet.

Den første jeg tenker på er «villmarksentusiasten» Bård (Jakob Oftebro), en grafisk designer som har flyttet alene ut i skogen for å leve som en «naturlig mann» – fjernt fra byens larm og distraksjoner. Her lever han etter eget sigende et autentisk liv i pakt med naturen («henne»), kun forstyrret av fuglekvitring, blodets hvisken og benpipenes bønn. I sekken har han antagelig med seg et eksemplar av Hamsuns «Pan» og Thoreaus «Walden». Som han neppe har lest.

For selv om en piperøykende Bård insisterer på at han har kommet til rette med sin maskuline natur, tyder det meste på at han egentlig holder på å kjede seg dønn i hjel. Kan hende bor det ikke en Lars Monsen eller en Harvest-leser i oss alle likevel? Men heller en selskapssyk liten gutt som bare vil ha en bursdagshilsen fra mor?

Seriens desidert beste karakter er likevel pappabloggeren Robert (Mattis Herman Nyquist), som har tatt et års permisjon for å være hjemme med den nyfødte datteren Vilhild, mens moren har returnert til arbeidslivet.

Det er ikke så lett å si hva som feiler Robert, men sikkert er det at han går opp i farsrollen med en insisterende glød og dedikasjon som definitivt ikke er sunn. Psykologen vil kanskje si noe om en mor som har vært fjern – eller altfor nær. Om tilknytningsproblemer, separasjonsangst og overkompensering. Når Robert for en gangs skyld skal ut med gutta, bruker han for eksempel halvannen time bare på å si adjø til datteren – til en stadig mindre overbærende mine fra barnemoren. Hva slags tøffel er det hun har endt opp med?

Som for å understreke hvor avseksualisert og lite viril denne mannsfiguren er, går Robert rundt med et oppsyn som oser av våkenetter og søvnunderskudd. Her er det neppe mye fyr i peisen, si!

Til slutt må samboeren nærmest dytte ham ut døren. Som i et motsetningsfylt bilde på mannens nye boltringsrom: Fra «tving ham ut med barnevogna!» til «tving ham ut med gutta!».

Betyr det at mannskrisen er reell? Tja, heller at livets besvær er en uavvendelig konstant. For både kvinner og menn. Bare les Geir Gulliksens (f. 1963) farsportrett i Morgenbladet (21. august), om foreldregenerasjonens kvelende blygsel og ensomhet. Det är synd om menniskorna!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s