Lidelsens høyskole

TV The Late Show with Stephen Colbert

(Trykket i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad, 18. september.)

Kritikere av åndsforlatt amerikansk kulturindustri har nettopp fått et alvorlig forklaringsproblem.

ET AV DE FINESTE STYKKENE jeg vet om er «Faderen» av Bjørnstjerne Bjørnson, en fortettet liten novelle han ga ut i 1860, da han fremdeles var i tyveårene. Her møter vi den velbeslåtte storbonden Tord Øveraas («den mektigste i sitt prestegjeld») og hans gjentagende besøk hos den lokale presten – i anledning sønnens dåp, konfirmasjon og giftemål. Hver gang legger Tord store beløp på bordet for å forsikre seg om at sønnen får den beste forpleining og den aller fineste plasseringen på kirkegulvet.

«Er det ellers noe?» spør presten, hver gang møtet er over. «Ellers er det intet», svarer Tord, og minner presten på at han ikke har en eneste bekymring i hele verden. «Give Gud at barnet må bli deg til velsignelse!», kvitterer presten.

Så skjer det fatale. Far og sønn er ute i båten da sønnen finner en grunn til å reise seg («den toften ligger ikke sikkert under meg»). I det samme glir han på en tilje og faller i vannet. Faren strekker ut en åre, men sønnen stivner, «ser langt på faren», og synker. «Der steg noen bobler opp, enda noen, så bare én stor, der brast – og speilblank lå atter sjøen.»

Et drøyt år senere hører presten at noen famler varsomt med låsen. Presten åpner døren og inn kommer en høy foroverbøyd mann, «mager og hvit av hår». Det tar litt tid før presten gjenkjenner hvem det er. «Kommer du så sent?» spør han. «Å ja, jeg kommer sent», svarer Tord. Han har solgt gården og ønsker å opprette et legat i sønnens navn. Pengene vil han gi til de fattige.

Bjørnson avslutter: «De satt en stund, Tord med øynene mot gulvet, presten med øynene på ham. Da sa presten sakte og langt: ’Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse’. ’Ja, nå tenker jeg det også selv’, sa Tord, han så opp, og to tårer rant tunge ned over hans ansikt.»

Det er ingen overdrivelse å si at jeg tenker på Tord Øveraas rett som det er. Og ikke minst: Antydes at sønnen ønsket å dø? At han druknet med vilje? Her har jeg holdt et slags pågående seminar med meg selv i noe sånt som tyve år.

Den gamle storbonden var derfor min første assosiasjon da visepresident Joe Biden gjestet late show forrige uke, i den tredje utgaven av showet etter at Stephen Colbert overtok stafettpinnen fra David Letterman. Et par dager i forveien var presidentkandidat Jeb Bush gjest, i en intervjuseanse som i beste fall kan karakteriseres som forsert. Kritiske røster hadde derfor begynt å mumle: Kanskje Colbert ikke var akslet for oppgaven likevel?

Så feil kan man ta. For intervjuet med Joe Biden er det mest rørende og gripende jeg kan minnes å ha sett på tv på lang, lang tid. Tyve sjelebevende minutter der to stykker – som begge har opplevd tap og lidelse av en størrelsesorden de færreste kan forestille seg – åpner opp og snakker utvunget og språksikkert om sin egen sorg, strid og grunnleggende håpsfortelling – forankret i deres felles katolske tro.

Og hvordan sorgen kan være fjern, men i det neste øyeblikket overmanne.

Om ikke det skulle være nok til å gjenopprette leserens tro på det moderne Amerikas Aandsliv og tv-mediet som sådan, så drar Joe Biden like godt på med en henvisning til Søren Kierkegaard («faith sees best in the dark»). Som om referanser til 1800-tallets eksistensialister – innenfor rammen av et reklamefinansiert amerikansk underholdningsprogram – var den naturligste ting i verden. Jeg holdt på å ramle av stolen.

Men så var da heller ikke denne episoden så mye et talkshow som en øvelse i offentlig samtaleterapi. For den som ikke er kjent med Bidens biografi, så mistet han sin første kone og deres nyfødte datter i en bilulykke i 1972. Og for tre måneder siden døde Beau (46), sønnen som på mirakuløst vis overlevde den samme bilulykken, av kreft. Som visepresidenten forteller, mens han knuger hendene: «I den første tiden etter ulykken var det i praksis fire år gamle Beau som oppdro meg.»

Deretter lener han seg mot programlederen, som for å minne ham og seerne om at vi alle har vårt å stri med: «I’m not going to embarrass you, but you’re one of them, old buddy». Etter at faren og to brødre omkom i en flyulykke, måtte nemlig en ti år gammel Colbert ta hånd om sin forpinte mor («she was completely shattered»), på samme måte som Beau holdt faren oppreist.

Som tv-seer var jeg helt lamslått. Dette var noe annet enn den veltempererte rødvinskosen hos Skavlan.

«Sorgen er et hardt materiale» skrev Lars Saabye Christensen i et dikt til 22. juli-seremonien. Men som Joe Biden, Stephen Colbert og Tord Øveraas bærer vitnesbyrd om – den kan også omsettes i noe mykt; i noe empatisk og innsiktsfullt.

Eller som Bjørnstjerne Bjørnson kalte det: «Lidelsens høyskole».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s