Livets harde realiteter

79329

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 4. september.)

Realitysjangerens fremtid handler om å ta tv-seerens avslørende blikk på alvor. TV-serien «Unreal» stiller sjangerens reisverk til skue.

REALITY-TV FØLGER DE samme naturlovene som annen TV. Akkurat som haien må sjangeren hele tiden bevege seg fremover for å holde seg i live. Når årets utgaver av «Stjernekamp» (NRK) og «Norske talenter» (TV 2) fremstår som så ille tilberedt fjernsyn, er ikke det fordi de er noe annerledes enn tidligere inkarnasjoner – men nettopp fordi de ikke er det.

Alt er som før. Den eneste forskjellen er at konseptene har røpet sitt eget reisverk; seerne har sett gjennom kledningen. Forventningen og usikkerheten som var forbundet med de første sesongene; håpet om at den seirende ville gå en fremgangsrik tid i møte som «Norges ultimate entertainer», er for lengst oppgitt.

I dag er derfor både seere, deltagere, dommere og programansvarlige innforstått med at moroa er over i det øyeblikket konfettien daler. Sesongfinalen er ikke lenger begynnelsen på noe – men slutten.

For vinneren får ingen platekontrakt eller triumfferd via landets kulturhus; i beste fall får hun tilbud om en ny tv-jobb. Fire av årets ti «Stjernekamp»-deltagere er symptomatisk nok rekruttert via «Idol» eller «The Voice». Ingen symboliserer dette selvforsynte økosystemet av profesjonelle realitydeltagere på midlertidige kontrakter bedre enn Eirik Søfteland, som i løpet av de to siste årene har hatt hyre i tre ulike reality-show og attpåtil vært programleder i «Allsang på grensen». Bedre scenario kan en tidligere «Idol»-finalist knapt forestille seg.

Tilbake til reality-sjangerens naturlover. Når flere av disse programmene sliter med å matche tidligere seertall, henger det sammen med at realityseeren utvikler et stadig skarpere blikk. Fjorårets utgave av «BigBrother», der den uttalte TV Norge-strategien var å «finne tilbake til røttene», hadde eksempelvis stusslige 60.000 seere. Strategien kunne da heller ikke hvilt på galere forutsetninger.

For realitysjangerens overlevelse handler ikke om å lengte tilbake til Ramsey og Anne-Monas hvetebrødsdager, men om å møte den nye tv-seeren. En kravstor, ung fjernsynskonsument som har vokst opp med realitysjangerens dramaturgi og rollegalleri – og som gjenkjenner de ulike arketypene før du rekker å si «cougar».

Dette forklarer slitestyrken til et konsept som «Paradise hotel». Ulikt de andre programmene som er nevnt, har «Paradise» assimilert sjangernes satiriske potensial og gjort det til en integrert del av sitt eget uttrykk. I motsetning til for eksempel «Hver gang vi møtes» er derfor «Paradise» en serie det er umulig å parodiere. Simpelthen fordi den allerede er ferdigparodiert.

Der «Hver gang» etter beste evne kamuflerer sine regigrep, stiller «Paradise» sine innvoller til skue og kommenterer seg selv fortløpende, symbolisert ved en akkurat passe ironisk og dekonstruerende programleder. I skarp kontrast til dommerne i «Stjernekamp», hvis arbeidsbeskrivelse først og fremst handler om å tilsløre og gjøre gode miner til slett spill.

I et evolusjonært perspektiv er det derfor «Paradise» som spiller på lag med tidsånden og som tar den unge tv-seerens gjennomborende og avslørende blikk på alvor. Og som faktisk forteller oss noe om virkeligheten (om enn nedslående). Det er det flere enn programavdelingen i TV Norge som bør merke seg.

Der «Paradise» hinter til realitysjangerens indremedisin, går «Unreal», som hadde premiere på TV 2 denne uken, enda et skritt lenger. Fiksjonsserien kan oppsummeres som et behind-the-scenes-drama under innspillingen av et show kalt «Everlasting», en «Ungkaren»-lignende serie hvor et lekkert utvalg kvinner konkurrerer om gunsten til en britisk mangemillionær.

Serien, som er skapt av en tidligere «The Bachelor»-medarbeider, viser hvordan produsentene sår splid mellom deltagerne og lurer dem til å vise frem sine verste sider foran kamera – i den hensikt å skape «god tv», som altså ikke må forveksles med «sann tv».

Seriens omdreiningspunkt er Rachel, hvis kjennskap til menneskesinnets irrganger gjør henne til en usedvanlig begavet manipulator og en uerstattelig del av produksjonsteamet. Når vi likevel får medfølelse med denne kvinnen, skyldes det kanskje at vi aner at hun egentlig strekker seg etter noe annet her i livet. «Unreal» er derfor ikke så mye en kamp om et britisk mannebein – som en kamp om Rachels sjel.

Og her ligger kanskje realitysjangerens eviggyldige appell – et gjenkjennelig innblikk i det menneskelige urdrama: Kampen mellom godt og ondt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s