Frem med spanskrøret

maxresdefault

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 28. august.)

Spillet om de spanske fotballrettighetene er blant annet en påminnelse om at kvalitet og etterspørsel ikke nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre.

DE FLESTE ER KJENT MED følgende scenario: far, som etter en lang og slitsom dag fylt av bleieskift, støvsuging og opptil flere turer ut til nærmeste mottak for spesialavfall som asbest og eternitt, kan omsider sette seg i tv-stolen, for eksempel med en kald øl og en pose peanøtter, og la fotballens mysterium skylle over ham.

Leseren vil antagelig også være kjent med at for mange menn – og kvinner! – er utsikten til disse ettermiddagskampene noe av det som gjør at alle turene ut til nærmeste gjenvinningsstasjon i det hele tatt er mulig å gjennomføre.

Uten håp er det som kjent umulig å stå oppreist, langt mindre rydde i garasjen.

Lignende scener utspilte seg hjemme hos meg sist søndag. Like deler utkjørt og forventningsfull satte jeg meg til rette for å følge Barcelonas sesongåpning, en kamp jeg hadde sett frem til helt siden forrige sesong ble avsluttet i mai. I mellomtiden hadde jeg samvittighetsfullt besørget mine månedlige avdrag til C More, min ellers pålitelige leverandør av fjernsynsbilder fra den spanske toppdivisjonen.

Jeg skriver «ellers pålitelige», for til min forferdelse oppdaget jeg at C More ikke lenger var berettiget til å overføre bilder fra La Liga, en nyhet de ikke akkurat hadde gått av veien for å varsle sine abonnenter om. Men nå var ikke tiden inne for å dvele ved det; nå var gode råd dyre. Febrilsk kastet jeg meg rundt. Var tv-rettighetene overført til en annen norsk distributør?

I februar ble C More kjøpt opp av TV 2 – var Barcelona-kampen tilgjengelig på Sumo, tro? Niks.

Hva med den nye giganten Discovery Networks Norway (TV Norge, Max), som tidligere hadde vist litt fra Primera división, blant annet Martin Ødegaards Real Madrid-debut, og hvis moderselskap dessuten hadde økonomiske muskler til å snappe OL-rettighetene i 2018, 2020, 2022 og 2024? Og som dertil (3. september) lanserer en helt egen 24-timers sportskanal kalt Eurosport Norge? Hva het den nettspilleren deres igjen, som har forvoldt dem så mye hodepine? Dplay? Nei, sesongåpningen var ikke å finne der heller.

Deretter førsøkte jeg MTG/Viasat, som har rettighetene til Champions League. Hadde det spanske herredømmet ute i Europa gitt mersmak? Nei, heller ikke viaplay.no kunne hjelpe meg.

Etter iherdig googling fant jeg til slutt en skurrete kampoverføring på en svært lite tillitvekkende russisk nettside, som Datatilsynet eller noen kanskje bør ta en nærmere kikk på. Det som skulle være en salig stund foran tv-en, var blitt til halvannen time frustrasjon. Og jeg var antagelig blitt en lovbryter.

Disse ettermiddagsprøvelsene forteller oss flere ting. For det første noe om hvor uoversiktlig den norske tv-jungelen har blitt. Når en mediekommentator synes det begynner å bli vel mange eiere, distributører, tjenesteleverandører, apper og nettleserløsninger å holde rede på, tør jeg nesten ikke tenke på hvordan den gjennomsnittlige kunden oppfatter det.

For det andre sier det noe om spillet, diskresjonens dynamikk og mangelen på åpenhet om fotballrettigheter, der alle potensielle oppkjøpere har interesse av å holde kortene tettest mulig til brystet. I løpet av den siste uken har abstinensrammede tilhengere av spansk fotball måttet nøye seg med følgende uttalelser i VG:

«La Liga er en spennende rettighet, men så lenge den ikke er solgt, kommenterer jeg ikke» (Jan Erik Aalbu, sportssjef i Discovery); «Jeg har ikke lyst til å kommentere noe på nåværende tidspunkt» (Stian Kleppo, sportssjef i MTG); «Det kan jeg ikke si noe om» (Vegard Jansen Hagen, sportssjef i TV 2).

Alt de tre kan strekke seg til å si, er altså at de kanskje – eller kanskje ikke – er en part rundt forhandlingsbordet. Skjønt, det er faktisk mer enn hva rettighetsinnehaverne i MP & Silva har vært villige til å si, som ifølge Dagens Næringsliv har ignorert samtlige av avisens henvendelser den siste måneden.

Kanskje fordi de er så sikre på sitt eget produkt – verdens udiskutabelt beste liga – at de kan tillate seg hva som helst (fra velinformert hold hviskes det at sendrektigheten i denne saken utelukkende skyldes den selgende part). Da kan de imidlertid oppdage at de har forregnet seg. For kvalitet og etterspørsel har ikke nødvendigvis så mye med hverandre å gjøre.

Hvilket bringer oss til den tredje påminnelsen: Nordmenn er et anglofilt folkeslag. Som Jan Erik Aalbu sier til Dagens Næringsliv: «En kamp mellom Burnley og Swansea i England kan ha bedre seertall enn en toppkamp i La Liga.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s