Huff, ikke bra

tali-lennox-ian-jone

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 14. august.)

Den forestilte tenåringssjargongen i Facebook-feeden til flere norske mediehus gjør dem ingen tjenester.

«HUFF, IKKE BRA. Kjæresten er fortsatt savnet». Det var ordlyden på en av TV 2s Facebook-sider tidligere denne uken. Statusoppdateringen var brukt som innsalg på en sak om at Annie Lennox’ datter, Tali Lennox (22), var reddet fra drukningsdøden, men at det fortsatt ikke var gjort rede for Talis kjæreste, Ian Jones (32). Et par dager senere ble liket hans trukket opp fra Hudson-elven.

Huff, ikke bra.

Det er ikke første gang TV 2s SoMe-administratorer er keitete i møte med døden. I desember forsøkte de å konvertere en sak om to «uatskillelige bestevenninner» som var omkommet i en trafikkulykke, til en «klikkvinner» ved å oppfordre leserne til å «tagge» sine egne bestevenner. Flere lesere reagerte på det de i beste fall oppfattet som en umusikalsk vinkling på en tragisk nyhet.

Og så var det VG. I juli kunne Rampelys-redaksjonen melde om en drukningsulykke som involverte en kjent skuespillerinne, eller som det het på avisens Instagram-konto: «UhOH! Mann druknet i svømmebassenget hjemme hos Demi Moore.» På VGs nettsider kunne vi lese at «kroppen ble funnet liggende på bunnen av bassenget».

Eller med litt færre ord: UhOH!

Det er ikke meningen å legge ansiktet i altfor alvorlige folder. Selv døden må finne seg i være gjenstand for «klikkstrategier» i sosiale medier, der mediehusene etter beste evne forsøker å rekruttere nye lesere ved bruk av «ungdommens språk». Dette terrenget er nytt, og feilsteg må påregnes.

Litt for ofte minner det hele likevel om onkelen som setter seg bak frem på stolen for å gi nevøene ved ungdomsbordet noen råd om damer. En liksom-sjenerøs gest som aldri helt greier å kamuflere at den egentlig handler om onkelens selvbekreftelsesbehov. (VGs musikkskribenter sitter for øvrig nøyaktig slik på sine respektive bylinebilder. Go figure! som kidsa sier.)

Den samme tonedøve tilnærmingen finner vi i saker av mindre alvorlig art. Igjen fra VGs Instagram-konto: «Stakkars Pål Sverre Hagen! Han har brukket armen og må droppe spelet på Stiklestad.»

Til hvilket det er å meddele: Kjære VG, kidsa snakker ikke på denne måten. Ikke at jeg (34) er på nett med ungdommen lenger, men såpass har jeg da fanget opp. Sier de forresten «på nett» lenger? Og har de begynt å bry seg om Stiklestadspelet?

Kanskje står mediene overfor et umulig oversettelsesproblem. De vil aldri kunne henvende seg 15-åringene, simpelthen fordi ingen i redaksjonen er 15 år gamle. Da er kanskje den beste ideen å droppe hele maskeraden – og i stedet opptre som voksne mennesker.

For dette er jeg sikker på: Om kidsa begynner å lese avisen, er det fordi de har lyst til å lese avisen. Ikke fordi avisen lykkes med å etterape sjargongen til en kul kompis som kanskje eller kanskje ikke har capsen bak frem.

Om det er noen trøst, er avisene ikke alene om å streve med dette «oversettingsarbeidet». I kommentaren «Hvis du bare skal lytte til én bokpodcast …» tar Morgenbladets Bernhard Ellefsen for seg blandingsproduktet «Bokpod», en litteraturpodcast som produseres av Skavlan/Monkberry, utføres av en forhenværende Dagbladet-journalist, finansieres av Cappelen Damm og stiftelsen Fritt Ord, og distribueres i samarbeid med Dagbladet. Kjært barn har som du vet mange fedre.

Ellefsen er ikke nådig, og hevder at podcasten forsterker «negative utviklingstrekk ved norsk litteraturjournalistikk», blant annet ved at små, uskyldige avsløringer – «som i selve samtalen fortoner seg fullstendig uspektakulære» – finner veien til avisens forside, i en fordreid, «desket» versjon som forråder den lavmælte rammen som uttalelsen falt i.

Sik kan Roy Jacobsens betroelser om da han havnet på enecelle som 16-åring, slås opp med overskriften: «Var ungdomskriminell».

Eller ta Solstads humrende avdramatisering om sin egen kreftdiagnose: «(N)esten ikke farlig i det hele tatt». På forsiden kom dette destillatet ut: «Dag Solstad har kreft». Huff, ikke bra!

Teknisk sett har begge overskriftene dekning i virkeligheten, like fullt er de begge bedragerske. For de bommer på tonen. Noe helt vesentlig går tapt i den språklige oversettelsen fra diktafon til tabloid avisforside.

Den samme innvendingen kan rettes mot SoMe-strategien til flere norske mediehus. Noe helt vesentlig i nyhetsspråket går tapt i forsøket på å kna det om til ungdommens språk.

Eller som kidsa pleier å si: UhOH!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s