Salig er tørsten

dionysus

Jeppe drakk fordi han var ulykkelig. Men hvorfor drikker de som er lykkelige?

(Trykket i Dagbladet, 12. august.)

JEG HAR BESTEGET høye fjelltopper og stått på ski i løssnø. Jeg har opplevd barnefødsler, sval sommerbris, tropenetter og uendelige jordbæråkre. Jeg har fisket fjellørret, gått på epleslang, og jeg håndterte presset den ene gangen jeg var involvert i en straffesparkkonkurranse. Hvilken lettelse!

Og jeg har sett Lionel Messi score mål – ikke bare på tv, men på nært hold. Kort fortalt, jeg tror i grunn jeg har forsynt meg vel av livets koldtbord.

Men én av bordets herligheter har jeg ikke nevnt ennå. Jeg tenker selvfølgelig på alkoholen. Øl og vin, whisky og akevitt. Pastis, absint, vermut, ouzo, raki, grappa – jeg står i dyp takknemlighetsgjeld til dem alle. Ja, ikke bare det, jeg regner dem blant mine nærmeste allierte. Skål!

For det er få ting her i livet som gir meg større glede enn å strene bort til en bar, titte på utvalget, kontemplere de ulike alternativene, bestille noe å drikke og samtidig vite at det ved et bord lenger inne i lokalet sitter venner, ukjente og bekjente som også er tørste. Heis glasset!

Av alle gleder livet har å by på, plasserer dette seg helt i toppsjiktet. Den gode samtalen, båret frem på oppadstigende rus og en stadig større himling etter som promillen gjør sine underverker.

Og deretter diskutere litt videre, og kanskje danse litt, om omstendighetene skulle tilsi det. Og deretter? Ja, hvem vet? Kanskje et nachspiel eller et spontant nattbad. Husk, vi skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det.

Alkoholen og dens virkning har i det hele tatt gjort livet mitt rikere, gladere, livligere og mer uforutsigbart. Mine dypeste og mest fortrolige vennskap er utenkelige uten båndene som knyttes gjennom en lang natts rangel, og jeg ville neppe vært freidig nok til å spasere rett bort og kysse kvinnen som i dag er min forlovede, om det ikke var for alkoholens berusende kraft.

Og forestill deg! Det er grålysning og ikke en lyd i byen, og du er på vei hjem til en oppredd seng. De første solstrålene som pipler over hustakene og legger seg ned med trikkeskinnene; linerlen som vipper med stjerten bare for deg. Finnes det noe finere?

Jeg og Lars-Lillo Stenberg er ikke alene om slike helligstunder, ensomme morgenstunder der tilværelsen åpner døra på gløtt til noe større og vakrere. Nordmenn flest har et sunt og kontrollert forhold til rus og forbinder de edle dråpene med latter, fellesskap og et hint av overskridelse. Like fullt er dette perspektivet totalt fraværende i den norske samtalen om alkohol, som også Minerva-redaktør Nils August Andresen har påpekt. For når hørte du sist noen prise alkoholrusen og dens velsignelser?

I stedet er det to andre diskurser om dominerer. Den første er disse evinnelige vinspaltene, som i og for seg er greie nok, men som sjelden berører de bakenforliggende årsakene til at vi drikker vin. Visst har den gode smaken noe med saken å gjøre, men det imponerende vokabularet og presisjonsnivået i vinspaltene etterlater mest av alt en stor restverdi: Hvorfor holder vi egentlig på med all denne drikkingen?

Altså, annet enn det helt opplagte: at det er sabla gøy og smører samtalen. Jeppe drakk fordi han var ulykkelig. Men hvorfor drikker de som er lykkelige? Hvorfor oppleves det så … meningsfylt? Så givende? Hvilke lengsler er det alkoholen svarer på? Hva er dens dypere klangbunn?

Her er den norske offentligheten helt stum. Den kunne kanskje trenge noe i glasset, si!

For noen uker siden foreslo stortingsrepresentanter fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet at regjeringen skal «fremme forslag til tiltak som begrenser forbruksdrivende produktinformasjon om alkohol». Eller med færre ord: De ønsker at avisene skal skrive færre vinomtaler. Om vi for et øyeblikk ser forbi dette ganske oppsiktsvekkende forsøket på å redigere den frie pressen, leder det oss til neste punkt: den andre dominerende alkoholdiskursen.

Den som kretser rundt stikkordene helse og kriminalitet. For det er jo ikke til å nekte for at alkohol også har en alvorlig skyggeside. Som det het allerede i Håvamål: «Med låkare niste. Du legg’kje i veg enn overdrykkje av øl».

Hver dag er derfor avisene forspent med nyheter om mennesker som har gjort forferdelige ting i fylla. Folk som drikker seg fra gård og grunn, menn som slår, småbarnsforeldre som er dritings på julaften, promillekjøring, barslagsmål, og så videre. Alkohol kan utvilsomt være noe herk, det skal være sikkert.

Da Jonas Gahr Støre var helseminister, sa han derfor at han tidligere forbandt alkohol med å ta et glass vin på terrassen, men at han nå – nå som han var blitt helseminister og kom tettere på skadene – kun assosierte alkoholen med død og fornedrelse (2. juni, 2013.)

Det var kanskje et naturlig perspektiv å innta som helseminister, men også et nedslående bilde på en norsk offentlighet som lider av slik berøringsvegring at den i stedet fortier det som er grunnen til de aller fleste av oss drikker alkohol: Det at den forbindes med glede, mening og skjønnhet. Med nattbad, grålysning og alenegang gjennom byens gater klokken halv seks om morgenen. Eller som romerne sa: In vino veritas. I vinen er det sannhet.

Og er ikke det, kjære forhenværende og nåværende helseminister, en del av folkehelsebegrepet? Som det heter i Salmenes bok (104, 15): «Vin gleder menneskets hjerte, den gjør ansiktet mer skinnende enn olje.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s