Håpet er grønt

Alex Blumberg at work in the Gimlet office. PHOTO: Emily Assiran/New York Observer

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 17. juli.)

Podcast-pionerene i Gimlet media viser vei for en kriserammet bransje. Både i kunstnerisk og kommersiell forstand.

AVISANNONSER BLAR DU FORBI, og under tv-reklamen gjør du et ærend på kjøkkenet. Eller på toalettet. En podcast-annonse derimot, er du nærmest nødt til å høre på. Med mindre du vil avbryte sykkelturen eller lukingen eller oppvasken eller hva du holdt på med, ta av deg arbeidshanskene, fiske mobilen ut av lommen, og med ytterligere besvær navigere deg frem dit reklamen ender.

Den jevne podcastlytter vil derfor ha oppdaget at det totalt sett volder dem klart minst bryderi å bare lytte seg gjennom reklamen de uansett ikke vet hvor lenge vil vare.

Dette har selvfølgelig også annonsørene merket seg, som snakker om hvor mye oppmerksomhet de får igjen for hver investerte annonsekrone. Her kan distribusjonsmodellen som er podcast vise til helt oppsiktsvekkende tall. Legg til at annonsene gjerne leses opp av en programlederstemme som lytteren allerede har et tillitsforhold til.

Det er kanskje nok å si Mailchimp, eventuelt «mail kimp». Hvor mange hadde hørt om det selskapet innen de valgte å sponse podcastfenomenet «The Serial»?

For å parafrasere Churchill: Aldri har en så beskjeden annonsekampanje gjort så mye for en så liten kunde.

Men det er ikke bare kundene som har merket seg dette. Om podcasting virkelig kan bli en lukrativ businessmodell, slik mange tror, er det selvfølgelig penger å tjene på dette også i den andre enden. Og det er her podcast-gründerne kommer inn. En av disse heter Alex Blumberg, en stemme mange tilhengere av «This American Life» vil dra kjensel på. I fjor valgte han imidlertid å si opp jobben for å starte sitt eget produksjonsselskap: Gimlet Media, et selskap som skal leve av å produsere «gode fortellinger» for podcasting. Eller som noen allerede har døpt dem: «the HBO of podcasting».

Deres første produksjon var podcasten «StartUp», som like greit handler om hvordan det er å starte et eget podcastselskap. Det er som kjent ingen grunn til å gå over bekken etter gode fortellinger.

Resultatet kunne vært uutholdelig navlebeskuende og selvrefererende, men er i stedet fengslende «reality-radio» og et fascinerende innblikk i gründerens forestillingsverden. Med uforbeholden og privilegert tilgang til rommene bak scenen.

Blumbergs uttalte mål var å nå hundre tusen ukentlige lyttere i løpet av det første året. Det målet nådde han etter tretti dager. Nå er det samme tallet oppe i en halv million. Enda hurtigere gikk for hans nyrekrutterte kollega Starlee Kine, som også har bakgrunn fra «This American Life».

Under Gimlet-paraplyen, som nå teller tre ulike podcaster, lanserte hun i mai programmet «Mystery Show». Da fjerde episode ble sluppet 12. juni, ble den umiddelbart lastet ned 250.000 ganger.

I «Mystery Show» løser hun hver uke et lytterinnsendt mysterium – etter en modell som kan minne Sarah Koenigs «The Serial» bare at tonen er lettere og bakteppet lysere. Her er det hverdagsmysteriene som skal til pers – ikke drapsgåtene.

Hva skjedde med videoutleien som plutselig var sporløst borte da venninnen skulle returnere filmen dagen etter? Leste Britney den boka hun til forfatterens store forfjamselse en gang ble fotografert med? Hvem i alle dager er sjåføren med ILUV911 («Jeg elsker 11. september») som registreringsnummer på bilskiltet sitt? Hvor høy er egentlig skuespiller Jake Gyllenhaal? (Dette har angivelig vært diskutert på diverse internettfora i en årrekke).

Det er imidlertid ikke svarene på disse spørsmålene som forklarer «Mystery Show»-appellen, det er snarere alle avstikkerne på veien dit. Metoden kan kanskje sammenlignes med den til Askeladden, som hele tiden stanser opp når han skimter noe i grøftekanten.

Likens stopper Starlee Kine hele tiden opp, med en sjarme og en spørrelyst som bare kan karakteriseres som henrivende (Jake Gyllenhaal ender for eksempel opp med å be henne på middag).

Som hun sier i den andre episoden: «I like asking questions». På den måten kan hun – og derfor vi! – plutselig sitte i en dyp samtale om havet, døden og kjærligheten med en tilfeldig telefonoperatør som formidler billetter til Britneys Spears’ Las Vegas-show. Eller med en ansatt i bokhandelen som ikke gjør stort mye annet enn å lengte til Irland, «den grønne øya».

Og gjør vi ikke alle det, sånn i metaforisk forstand?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s