Et ansikt i havet

978x-2

(Trykket i Dagbladet, 16. juli.)

Ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot. Knausgård og Snåsamannen demonstrerer meddelelsens problem.

TIDLIG I DEN IKKE så rent lite omtalte Min Kamp-serien, sitter en åtte år gammel Karl Ove Knausgård på gulvet foran tv-en og ser på Dagsrevyen. En fiskebåt har sunket utenfor kysten av Nord-Norge, og mannskapet på syv personer har druknet – alle sammen. Et mysterium, for både vær og vind var av det vennligsinnede slaget.

Men så! Helt plutselig, skjer det noe. Det er som om konturene av et ansikt stiger frem fra havoverflaten. Et ansikt i havet!

Det er nesten ikke til å begripe, men Karl Ove er helt sikker, der han sitter med hodet på skakke og stirrer opp på tv-skjermen. Han har sett et ansikt i sjøen! Med sine egne øyne! Et slags fjes som steg opp fra krusningene i vannet! Dette må han dele med noen. Med en gang! Karl Ove springer ut til faren, som er ute i hagen. «Jeg så et ansikt i havet», sier Karl Ove, oppjaget og kanskje litt andpusten. «Hva da, en dykker?», spør faren. «Nei, det var ikke noe menneske. Det var et slags bilde i sjøen», sier Karl Ove.

Men faren er ikke interessert. 

«Se å gå inn med deg», sier han. «Og ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot.»

Jeg har lest denne scenen flere ganger. Og den er like vond hver gang. Selv i dag får jeg mest lyst til å gi den voksne Knausgård en god klem når jeg tenker på denne korte seansen fra en norsk hage på syttitallet. Her har han i et kort øyeblikk skimtet noe større, noe han ikke har språk for, og så kvitterer faren bare med en avvisning.  

Jeg kom til å tenke på dette partiet, som kommer helt innledningsvis i «Min Kamp 1», da Snåsamannen plutselig dukket opp igjen, i forbindelse med en TVNorge-dokumentar som ble sendt for noen uker siden. Slik den unge Karl Ove opplever å se et ansikt sjøen, finnes det tusenvis av mennesker som har en opplevelse av at Snåsamannen på en eller annen måte har hjulpet dem. Og bare så det er klart: Her er jeg ikke ute etter å gå god for Snåsamannen eller noe sånn, bare slå fast det ubestridelige: tusenvis av mennesker opplever at Snåsamannen, eller Joralf Gjerstad som han egentlig heter, har hjulpet dem. Ikke fordi han kan trylle, men kanskje ved at han lytter og viser interesse for disse menneskene og deres livshistorier – det de har sett i den sjøen som er virkeligheten.

Altså ved å gjøre det stikk motsatte av det faren til Karl Ove gjør, som bryskt avviser den opprømte sønnen som springer ut i hagen for å formidle det vidunderlige som nettopp har åpenbart seg.

Mye av den samme latterliggjøringen må de som mener de har fått hjelp av Snåsamannen, finne seg i. De innbiller seg ting, heter det. De er lettlurte og godtroende; villige til å tro på hva som helst. De er nesten som barn. Troskyldige små, måpende vesener som ser mønster der det ikke er noe mønster. For det er ikke noe ansikt i havet. Og det var ikke «varme hender» som kurerte gikten din.

De to eksemplene med Knausgård og Snåsamannen demonstrerer slik hvor utilstrekkelig språket vårt til syvende og sist er.

For vitnesbyrdene om ansikt i havet og varme hender er ikke påstander om empiriske forhold – slik altfor mange legger til grunn – men spontane, tentative uttrykk for et syn og en erfaring. Den åtte ar gamle Karl Ove har selvfølgelig ikke sett et de facto ansikt, men han har hatt en grenseoverskridende erfaring – som han etter beste evne forsøker å formidle: «Det var et slags bilde i sjøen!»

Slik Nikolai Astrup gjorde da han malte konturene av troll i fjellsiden. Ikke fordi han påstår at troll finnes, men fordi malerkosten kan formidle noe sant om tilværelsen som fotografiet ikke kan. Et eksistensielt vitnesbyrd om hvordan det er å være i verden.

Slik fotografiet kommer til kort, gjør også språket det. Noe helt vesentlig går tapt i oversettelsen fra opplevelse til språk. Opplevelsen er myk og romslig, språket er hardt og platt. Da har vi som står rundt to alternativer. Vi kan prøve å forstå hva som blir forsøkt formidlet, altså møte opplevelsen med nysgjerrighet og velvilje.

Eller vi kan gjøre narr at det litt ubehjelpelige i hele henvendelsen. Slik som faren til en åtte år gammel gutt i en hage på syttitallet gjør: «Ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s