Lov og urett utenfor LA

the-california-transport-highway-is-the-backdrop

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 10. juli.)

I sesong 2 av «True Detective» tar Nic Pizzolatto innover seg det californiske imperativ om alltid å skynde seg videre.

VÅREN 1846 DUKKET en annonse opp i lokalavisen i Springfield, Illinois. «Westward ho», innledet den. «Who wants to go to California without costing them anything? (…). Come, boys, you can have as much land as you want without costing you anything.» Annonsen var signert G. Donner.

Fortellingen om The Donner Party har i California noe av den samme nasjonsbyggende funksjonen som Eidsvoll, Birkebeineren, Kongens nei og EF-kampen har her til lands. Det er historien om et reisefølge som i 1846 – to år før delstaten ble innlemmet i Amerikas forente stater – forsøkte å ta en snarvei («Hastings Cutoff») til California, men i stedet satte seg bom fast i de snødekte Sierra Nevada-fjellene.

Av de 87 som satte kursen mot det forjettede land, overlevde kun 46. Resten frøs i hjel og ble siden brukt som proviant av sine medreisende.

Siden har beretningen om The Donner Party hatt en definerende plass i California-mytologien. Som en evig påminning om at snarveier aldri lønner seg, men kanskje mest av alt en formaning om aldri å se seg tilbake. Om å feste blikket i vest og stå løpet ut. Ja, om nødvendig spise sin ihjelfrosne onkel. Som en av de overlevende skrev i et brev til en slektning: «Remember, never take no cutoffs and hurry along as fast as you can.»

Kjælenavn som «Sunny State» og «Golden State» underslår nemlig noe helt vesentlig ved California: et historisk betinget mørke.

Filmatisk har denne skjelvende California-uhyggen fått ikoniske uttrykk i «L.A. Confidential», «Lost Highway», «Chinatown» og «Mulholland Drive». I musikalsk sammenheng er det kanskje nok å si Jim Morrison, Dennis Wilson og Axl W. Rose. Eller Charles Manson, for den del.

Og det er dette California vi møter i Nic Pizzolattos andre sesong av «True Detective». Et dystert delstatsportrett som dirrer uhellsvangert mellom lov og urett med den fiktive og skakkjørte byen Vinci – like utenfor Los Angeles – som nattsvart omdreiningspunkt.

Da byens rådmann, Ben Caspere, blir funnet død og ille tilredt, slynges seriens fire(!) hovedpersoner inn i den samme etterforskningen. Det er også det eneste de har til felles; alle representerer hvert sitt «distrikt» og svært ulike «kriterier for måloppnåelse». Det lokale politidistriktet er for eksempel mest interessert i at saken bare forsvinner. Hurry along as fast as you can.

Den eneste som synes oppsatt på faktisk å løse saken, er den sørgmodige gangsteren Frank Semyon (Vince Vaughn), hvis forsøk på å gå over i de lovlydiges rekker avhenger av at han finner ut av hvor rådmannen gjorde av alle sparepengene han investerte i byens nye transportplan.

Ulikt den amerikanske dyrkingen av det private initiativ kan California vise til en serie bemerkelsesverdige offentlige krafttak. Mest offensiv var guvernør Pat Brown som på sekstitallet overvåket en så omfangsrik utvidelse av motorveier og damanlegg at det antagelig bare er Kina som kan vise til tilsvarende satsninger i statlig regi. Påfallende nok var det også kinesere som til slutt greide å legge en toglinje gjennom de hersens Sierra Nevada-fjellene. Da Transcontinental Railroad ble ferdigstilt i 1869 – syv år før(!) skjema – var det takket være 11 000 kinesiske gjestearbeidere (og fraværet av et arbeidsmiljøtilsyn).

Kan hende var det dette Pizzolatto hadde i tankene da han allerede for et år siden avslørte at andre kapittel i «True Detective» ville handle om «the secret occult history of U.S. transportation system», en uttalelse han siden innrømmet at han helst skulle hatt usagt.

For okkultister og andre serienerder, som brukte store deler av den første sesongen til å fordype seg i litteratur om Carcosa, The Yellow King, moralfilosofi og tidens ontologi («time is a flat circle»), vil formodentlig bli skuffet.

Pizzolatto og hans regissørteam har riktignok lagt inn påfallende mange oversiktsbilder av trafikkmaskiner og kløverbladskryss der bilene flyter inn og ut som på spaghettitråder, men bortsett fra det er spaghettimonstrene fra den første sesongen helt fraværende. Pizzolatto har i stedet hastet videre.

Mottagelsen av sesong to av «True Detective» har da også vært avmålt. Ikke at det ser ut til å plage Nic Pizzolatto. Om noe virker det som om responsen fra tv-kritikerne er noe han har forutsett. For hvem er den første til å få grisebank i den nye sesongen?

Jo, en journalist, selvfølgelig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s