Som før var blind

US President Barack Obama delivers the eulogy during the funeral of slain pastor, Rev and South Carolina State Sen. Clementa Pinckney, at the College of Charleston TD Arena, in Charleston, South Carolina on June 26, 2015. AFP PHOTO/MANDEL NGAN        (Photo credit should read MANDEL NGAN/AFP/Getty Images)

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 3. juli.)

Årets TV-moment kan allerede kåres. Øyeblikket da Obama begynte å synge.

DA BARACK OBAMA NÆRMET seg slutten på sine minneord til pastor og delstatssenator Clementa Pinckney forrige fredag, tok han en lang pause. Ikke bare en kunstpause, men en uforholdsmessig lang pause. Dette var ikke den veltalne oratoren som bare la inn et kledelig avbrekk; dette var noe annet.

Kjempet han med en klump i halsen?

Pinckney var en god venn av Obama og blant de ni drepte i kirkemassakren i Charleston. Nå sto Obama i den samme kirken. Han hadde snakket om nåde, om tilgivelse, men også om kampvilje. Om sørstatsflagget og om amerikansk våpenlovgivning. Og om sin venn, som han omtalte som «a good man», et godt menneske.

Han la til: «til syvende og sist kanskje det fineste du kan si om et annet menneske».

Det er da han stopper opp, rett etter: «That reservoir of goodness. If we can find that grace, anything is possible. If we can tap that grace, everything can change.» Han har snakket i nøyaktig 35 minutter, men det er tydelig at han fremdeles har noe på hjertet. Sekundene går. Fem sekunder, ti sekunder, tjue sekunder. Forsamlingen venter tålmodig.

Det er da det skjer, øyeblikket da en engel går gjennom rommet. Etter 27 sekunders opphold begynner Obama – helt uventet – å synge!

«Amazing Grace», stemmer han i, og en forbløffet menighet hiver seg frydefullt etter. Men det er Obama som har mikrofonen; det er hans stemme som bærer frem til TV-seerne: «How sweet the sound, that saved a wretch like me; I once was lost, but now I’m found; was blind but now I see.»

Det er ikke første gang vi hører Obamas dype baryton i sang. Mange vil minnes hans kjælende omgang med de første strofene i Al Greens fløyelsmyke soulklassiker «Let’s stay together», en låt som etter alle solemerker må befinne seg på det private karaokerepertoaret til herr og fru Obama. Eller hans noe motvillige, men likevel stødige resitering av «Sweet home Chicago», tilskyndet av en litt vel nødende Mick Jagger og BB King.

På «Amazing Grace» er han mindre finstemt. Det låter ikke direkte surt, på langt nær, men definitivt et par hakk unna den etablerte «Obama-standarden». Ødelegger det noe av magien? Nei, snarere tvert om.

La meg forklare. Obama har utvilsomt selvironi, men er også et utpreget prestasjonsmenneske som setter skyhøye krav til seg selv. Så høye at han – som han innrømmer i et nytt intervju (22. juni) med Marc Maron i podcasten WTF – ikke lenger er like glad i å spille basketball. Hvorfor? Fordi han ikke er like ung og rask lenger. Han er ikke lenger den beste på banen, og da kan det i grunn være det samme.

Under minnegudstjenesten møter vi Obama-utgaven som lar det stå til. Ikke overmennesket som lykkes med absolutt alt han foretar seg – enten det er å drive gjennom helsereformer, være kompis med Jay-Z, sette trepoengere eller kanalisere Al Green – men den litt mer usikre og prøvende Obama.

Han som bare delvis lykkes; han som ikke er selvforsynt med «grace», men som, slik som oss andre dødelige, er nødt til å den. Hvilket også var Obamas budskap og gjennomgangsmelodi: «This whole week, I’ve been reflecting on this idea of grace. (…) grace is not earned. Grace is not merited. (…) It is freely given.»

Og her skimter vi det som antagelig er Obamas fremste nådegave, både som taler og brobygger. Ved å påkalle et religiøst språk – endatil en lovsang – åpner han opp en større forståelseshorisont; der det amerikanske syndefallet (slaveriet) og landets historiske rasemotsetninger kan kastes i et nytt lys.

Et lavmælt lys der fremskritt anerkjennes og der selv noe så meningsløst som Charleston-tragedien kan settes inn i et meningsfylt narrativ. Om håp og fremgang. I was blind, but now I see. Jeg ser som før var blind.

Denne fortellingen lades med ytterligere mening om vi tar høyde for unnfangelseshistorien til «Amazing Grace», som ble skrevet av slavehandleren(!) John Newton (1725–1807). Etter en åndelig oppvåkning valgte han å droppe slavevirksomheten til fordel teologistudier og salmekomponering. Til nyttårsgudstjenesten i sin lokale menighet i 1773 skrev han «Amazing Grace».

Resten er, som det heter, historie. Det er en lang historie, but it bends towards justice.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s